Sint, sår og deilig

«Snuskete tilnærmelser fra uinteressante menn i feil posisjoner har kanskje ikke den sideeffekt at de er verdt å smykke seg med?»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Knutsen og Ludvigsen har lenge gitt toner til spørsmålet: «Kan det være nødvendig å være så sint?» Noe svar skal ikke gis så tidlig i adventstiden. Men mange har vært sinte i høst.

«Råtekst»-skribentene er sinte på menn som sjekker dem opp, matriarkskribentene er sinte på klassifiseringssystemer og på definisjoner av livslykke. Unge kvinnelige anmeldere er sinte på «Råtekst»-forfatterne som (riktignok godt hjulpet av noen litt mer innovative svensker) ikke bare har erklært feminismen for avgått ved døden, men også erklært den gjenoppstått ved hjelp av unge, pene, smarte, tøffe jenters frelsende kveldsmatsamtaler. Det ligger skaperkraft i dette, og det er ikke til å unngå at vi som ikke visste om dødsfallet, føler oss ørlite grann snytt siden vi verken ante at feminismen lå for døden eller helt kan si at vi gjenkjenner den nyoppstandne.

I Dagbladet er man også sint, i alle fall i deler av avisen. På det første nummeret av Magasinet stirrer en selvsikker og indignert ung kvinne mot leseren. «De ville fettsuge meg,» sier hun. Og opplyser at hun er 176 cm høy og veier 62 kilo. Dyrt var det også, 25000 skulle de ha for å suge fettet av den utearbeidende småbarnsmoren. Gjennom artikkelen får vi vite at Janne så å si er akkurat den alle vil bli. I hvert fall vi som er i målgruppen til Magasinet. Hun er pen, høy, slank, blond, ung og har avlagt mesterprøven, hun har kapret seg mann, fått baby og opprettholdt en spennende, attraktiv jobb, alt dette får vi vite i hennes reportasje om skjønnhetsindustrien.

Janne er sint på fettsugingsklinikken, tilsynelatende ikke fordi de ville fettsuge, snarere fordi de ville fettsuge henne . Nå er det ikke overraskende at en bedrift ønsker å selge produktet sitt. Man må kanskje ha et mer positivt menneskesyn enn undertegnede om man ville tiltro fettsugingsklinikkene å forvalte det norske folks voksende fettreservoar.

Magasinets indignasjon bunner ikke i møtet med en industri som tjener seg fet på at kvinner blir magre. Den reflekterer heller ikke over det paradokset at halve verdens befolkning ikke er sikret å få seg et skikkelig måltid mat, at kvinner selges og drepes, og 40000 barn dør av mangelsykdom daglig mens de mest privilegerte betaler svært dyrt for å se ut som de aldri har spist seg mette. Det dreier seg heller ikke om fettsuging som fenomen i et kroppsfiksert konsumentsamfunn og er ikke et nytt bidrag til den populære forbrukerjournalistikken som avdekker stive priser og umoral i bransjen. Vi sitter igjen med Jannes indignasjon og redaktørens tro på at dette er godt stoff.

Kontrollsjekk: Bruk et par sekunder på å vurdere følgende kontrafaktiske utgangspunkt: En eldre, overvektig, uføretrygdet alenemor avbildes både på forsiden og inni Dagbladet fordi hun hadde henvendt seg, frivillig, til en fettsuger og fått en prisantydning... Neppe! Denne kvinnen møter vi bare når Dagbladet, eller var det KK, forbarmer seg over henne og gir henne en real makeover, en heldig sjanse til å «bli ny».

Mennesket har aldri villet se ut som seg selv. Problemet er ikke fettsuging, og løsningen dermed heller ikke pietisme i bruk av sonden fra skjønnhetsklinikkenes side. Det triste er for det første at så mange sliter sånn med å gjøre seg elskverdige. For det andre at fokus blir så ensidig at det stenger veien for mer interessante måter å nå målet på, og for det tredje at svaret neppe er så enkelt at det løser seg ved å plassere julegratialet i lommen på en kirurg.

90-tallsfeminismen som i høst har blitt debattert, bygger på individuelle vitnesbyrd. Som når en av bidragsyterne i «Råtekst» forteller om sitt utgangspunkt til Aftenposten før boken lanseres. I intervjuet får vi høre om hvordan hun er blitt forsøkt sjekket opp av en eldre, kjent skuespiller ved et hovedstadsteater. Mannen hadde i tillegg stått frem i et ukeblad noen uker senere og presentert seg selv som en lykkelig familiemann. Nå har jo livet lært oss at det ikke nødvendigvis er noen logisk kortslutning i denne mannens selvfremstilling. Og ikke vet vi om det siste gjorde det første sårere. Spørsmålet er om denne erfaringen hadde kommet på trykk overhodet hvis den «mannlige grisen», som vel ingen liker som type, hadde vært en overvektig trailersjåfør fra Gjøvik med reklame-t-skjorte fra Toten transport og plomber i fortennene.

Den individuelle opplevelsen er nettopp det: individuell. Mer interessant er den mekanismen som gjør at unge, vakre kvinner gjerne gir positive utslag i eldre, anerkjente menns persepsjonssystemer. Mekanismen er tross alt så utbredt at slike hendelser i flere tusen år og med stort geografisk spenn har vært gjenstand for historisk passende kommersialisering.

Vårt poeng er ikke at det ikke er greit å være sint, eller sår eller indignert, men at man står i fare for å kortslutte diskusjonen i det øyeblikk man ikke er villig til å kontekstualisere, for eksempel ved å innse at det også er noe hos unge, vakre kvinner som gjør det viktig å bli sett, men helst da av anerkjente menn i riktige posisjoner. Det ligger mer status i å avvise en mange ville ha hatt, enn en ingen ville ha tatt i. Det sier nemlig noe om ens egne kvaliteter.

I den selvutnevnte nyfeminismens individuelle vitnesbyrd er jegene (de snygge tjeiene) så frigjorte at konteksten ansees uvesentlig. Hadde det vært så enkelt at det bare var å stille seg utenfor og si «dette blir ikke jeg med på, dette biter ikke på meg», så kunne dette gitt mening fordi de hadde knekt koden. Skjønnhetsindustriens eller mannsgrisenes tendens til å se kvinnen som objekt, som en ting eller vare i verden, ville da i all sin åpenbare feilslåtthet være blottlagt, uten evne til uønsket påvirkning og et enkelt bytte for ironi og radiodebatter.

Det ser ikke ut til at dette er tilfelle. Aggresjonen, indignasjonen og sårheten er så fremtredende i disse tekstene at det blir påfallende at behovet for kontekstualisering både av opplevelsene og egne reaksjonsmønstre ikke har meldt seg i større grad. Flere tiårs teoretiske fokus på forholdet mellom subjekt og gjenstand, ordet og tingen, utsagn og mening har vist at verden er relasjonell og at ting gir mening gjennom sitt forhold til det andre. Det er altså ikke mulig å være både innenfor og utenfor. Det burde kanskje også slått «Råtekst»-forfatteren som grunngir sitt valg av lesbisk sex med at norske menn er så dårlige i senga, at egen legning i utgangspunktet kunne være verdt en analyse, dette selv om hun fritas for metodiske krav som pleier å følge kategoriske generaliseringer.

Historien, eller kulturen, eller religionen, eller egne forutsetninger er ikke noe man kan hoppe bukk over hvis man ønsker å nå ut over egne referansepunkter og erfaring. Alle disse forhold skriver seg inn i de individuelle dypstrukturene, i det kroppsliggjorte anerkjennelsessystemet som gir oss skamrødme eller sommerfugler i magen i møte med en sosial kontekst. Dette er sosiale reaksjoner som oppstår før vi rekker å forstå hva det er som faktisk skjer og før vi får reflektert over at det ikke nødvendigvis hadde trengt å skje på denne måten. Hvis nyfeminismen virkelig hadde oppnådd den frigjøringen som den manglende kontekstualiseringen bærer bud om, kunne en rett og slett bare blåse av disse hendelsene.

Kanskje det kunne være på sin plass med en ny «test deg selv»- undersøkelse i god Dagblad-stil: Hvordan reagerer vi på fremsnøvlet oppmerksomhet fra hårtransplanterte, rolexfremvisende VIP-lounge-kortbærere eller snydens degraderte kolleger med slipset i julebordscognacen, i forhold til uønsket oppmerksomhet fra anerkjente menn i riktig posisjon? Påtvungne verdensanskuelser og snuskete tilnærmelser fra uinteressante menn i feil posisjoner har kanskje ikke den sideeffekt at de er verdt å smykke seg med? «Test deg selv» - mulighetene skulle være rikelige i den aller nærmeste fremtid.