Sint statsadvokat

Statsadvokater tar ut tiltale og er aktor i straffesaker. Deres oppgave er å skaffe domstolen alle de opplysningene den trenger for å dømme. Jeg understreker «alle». Dersom det kommer fram opplysninger som kaster nytt lys over tiltalen, skal den endres, eventuelt frafalles, uten at aktor legger prestisje i dette. Hvorfor blir da statsadvokatene så rasende hver gang noen sier noe om Torgersen-saken?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter tur har flere generasjoner statsadvokater vært rasende på Jens Bjørneboe, André Bjerke, Tor Erling Staff og alle andre som i ulike sammenhenger har ment at det foreligger grunner til å se nærmere på drapsdommen fra 1958. Den siste sinte statsadvokaten er Lars Frønsdal, som kjemper en drabelig kamp mot at Torgersen skal få gjenopptatt sin sak, slik hans forsvarere krever. En del av grunnlaget for kravet er at det nå er funnet dokumenter i straffesaken som Torgersens forsvarere aldri fikk se. Det gjelder blant annet forklaringen til en Helga Paulsen, som dagen etter drapet meldte seg for politiet og utpekte en annen enn Torgersen som drapsmann.

  • Frønsdal avfeier provet som sladder, og har i et kraftfullt brev til lagmannsretten kategorisk avvist at noen i påtalemyndigheten på noe tidspunkt har holdt viktig bevismateriale unna Torgersens forsvarere. Jeg kan ikke si sikkert om det er slik. Eller om professor Ståle Eskeland har rett i at bevisene mot Torgersen ikke holder. Eller om det er riktig at det var aktor Lauritz Jensen Dorenfeldt og de sakkyndige han hadde fått oppnevnt, som villedet retten slik at den kjente Torgersen skyldig. Menjeg stusser over statsadvokat Frønsdals aggressive holdning og tvinges til å lure på hvorfor. Hvor kommer dette engasjementet og raseriet fra? Han burde verken være aggressiv eller rasende. Han burde være søkende, åpen og undrende. Opptatt av at alt er gått riktig for seg. Og framfor alt, gjennomført saklig i sin argumentasjon. Det er ikke saklig når Frønsdal i et brev til Aftenposten skriver at dersom professor Eskeland mener det han skriver, «så lever ikke vi i samme verden».
  • Torgersen-saken har plaget påtalemyndigheten helt siden 1958. Fredrik Fasting Torgersen ble dømt til fengsel i 16 år, med 10 års sikring. Han har aldri tilstått, men fra første stund begjært saken gjenopptatt. Han har anket og appellert og anmeldt og protestert. Like lenge har påtalemyndigheten investert ressurser og krefter i å kjempe mot ny prøving av saken. I 1974 ble saken begjært gjenopptatt, men ble avvist. Likevel har Torgersen aldri gitt opp. Det er da en lekmann får hakeslepp når det dukker opp en kasse med dokumenter som forsvarerne aldri fikk se. Og haka detter enda lenger ned når Frønsdal bagatelliserer et slikt funn. Det strider mot rettsfølelsen til folk flest.
  • Slik påtalemyndigheten ter seg i denne saken, undergraves tilliten til at aktor lidenskapsløst forholder seg til sakens fakta. Går vi tilbake til 1958, vet vi at aktor Dorenfeldt var mer enn passende engasjert i å få Torgersen dømt. Det er også ferskt i minnet at påtalemyndigheten led nederlag da Liland-saken ble tatt opp igjen. Den saken er nå gått over i norsk rettshistorie som et grovt justismord. Dersom saken mot Torgersen blir gjenopptatt, og ender slik Liland-saken gjorde, er justismordet enda mye større. Men bør dagens påtalemyndighet føle et slikt utfall som sitt nederlag? Er det ikke da pr. definisjon rettferdigheten som omsider skjer fyllest?
  • Stortinget har gjort det lettere å få gjenopptatt straffesaker. Det er i pakt med folks rettsfølelse, mens påtalemaktens aktive bekjempelse av at en sak som denne blir vurdert i lys av de nye elementene som helt klart foreligger, antakelig ikke er det. Engasjementet som tyter fram når statsadvokat Frønsdal kaller professor Ståle Eskeland for «sideforsvarer» for Torgersen, er foruroligende. Jeg hadde følt meg tryggere dersom statsadvokaten hadde satt seg rolig ned for å høre hvorfor professor Eskeland er kommet til stikk motsatt konklusjon enn det han selv har gjort.