Sinte småborgere

Dårlige veier er landets største problem i Frp-virkeligheten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ÅLESUND (Dagbladet) Fremskrittspartiet går til valg på en serie slagord som kan kortes ned til dette enkle: «Vi har råd til alt.» Partieier Carl I. Hagen talte seg gjennom salen, fra golvet så å si, og leste opp fra veggene i salen alt vi har råd til i dette landet. Hans arving, Siv Jensen, fulgte opp i sin tale med å si at partiets mål er å bruke noe av det enorme overskuddet denne nasjonen har, på en fornuftig måte. Og de fikk svar fra salen der Idol-konkurransen i landets selverklært mest konkurransevennlige parti går ut på å fastslå hvilket fylke i landet som har de dårligste veiene. John Karlsen fra Troms mente at det er veiene i hans fylke. Der kan man ikke kjøre noe sted uten å risikere å slå hull i bunnpanna. Mens Lars Meyer-Myklestad fra Aust-Agder mener at mangelen på en firefelts motorvei i hans fylke er den største skandalen i veisektoren. Og Gustav Behus fra Hordaland mener at problemet er alle ferjene i hans fylke.

Gry-Anette Rekanes fra Telemark fortalte delegatene at det tvert imot er Telemark som er verst. Mange i fylket skaffer seg firehjulstrekkere fordi de er høye under. Det er fristende å kjøre på flate jorder framfor krøtterstiene der 80-skiltene er så sjeldne at de er blitt samleobjekter. Hun minnet om at staten tar inn 52 milliarder på bilavgifter og sang til slutt selve slageren i Ålesund, som lyder slik: «Vi lever i verdens rikeste land.»

Dårlige veier er landets største problem i Frp-virkeligheten. Det nest største er Erna Solbergs arroganse. En av dem sa at han ikke lenger orket mer av Solberg, men det var ellers få brudd på Hagens parole om å ikke kritisere Høyre for hardt.

Partiformann Carl I. Hagen har mange ganger ønsket å krype under bordet på landsmøter der delegatene gikk på talerstolen for å stille all sin uvitenhet og sine fordommer til skue. Det slipper han i Ålesund. Her er forsamlingen striglet med jernhånd til en lydig forsamling sinte småborgere som av all sin kraft og sitt stemmevolum krever bedre veier, billigere biler og bensin i verdens rikeste land. Ja, i tillegg til fritt helsestell og gratis skole, blant annet. Og selvsagt lavere skatt og færre reguleringer.

Jeg har grepet meg i å savne Peder Ramsrud og Fri og Frank Gundersen. De var i en annen divisjon enn stortingsrepresentant Per Roar Bredvold fra Hedmark når han hisser seg opp over forbudet mot å kjøre snøscooter fritt i utmark i dette pottitlandet. Hans venner tar med seg scooteren over grensa til Sverige for å kjøre der, og siden det forurenser like mye, er det norske kjøreforbudet i utmark noe av det dummeste Bredvold har vært borti.

Partiformann Carl I. Hagen satte for så vidt selv standarden da han i sin manusløse landsmøtetale gjorde seg lystig over byggeforbud som fylkesmannens miljøetat nedlegger fordi «det en gang gikk en bekk over tomta som kan komme tilbake og føre med seg noen pippiper vi må ta vare på». Thore Nistad, som er partiets veipolitiker, snakket i samme ånd om «en eller annen miljøfyr som finner en amfibiedam» og legger hindringer i veien for veien.

Partiformann Hagen sier at Fremskrittspartiet tar det beste fra alle sider i politikken når partiet bygger på fellesskap med valgfrihet. Men hans sinte og kravstore delegater hører bare siste ledd i sammenstillingen. Fellesskap i Frp-terminologi er noe som betaler for alle godene delegatene mener de kan forlange i et land som renner over av melk og honning innenfor stengte grenser. Fellesskap er ikke noe man for eksempel bidrar til slik at alle i fellesskapet får noe verdifullt tilbake. Slik partiformann Carl I. Hagen og arving Siv Jensen ordlegger seg, er fellesskapet som de tenker på, nærmest en enorm utbetalingssentral. En bank som yter rente og avdragsfrie lån som ikke trenger å betales tilbake, der særlig Frp-ere har rett til å åpne konto.

Det er av forståelige grunner et standpunkt det er vanskelig å få gehør for i hverdagen der delegatene omgås mennesker med andre politiske overbevisninger. Men her i Ålesund er det ingen som stiller de ubehagelige spørsmålene, utidig summerer alle kravene eller trekker fra inntektssvikten når avgiftene fjernes. Det blir hyggeligere på den måten.