Sirkus for brød

Et verdensmesterskap i fotball er i uvanlig grad et uttrykk for tidas ånd og handlinger: Nasjonale følelser og globalisert økonomi går opp i en høyere enhet. Aldri har verden vært større: 37 milliarder TV-tittere, seks ganger verdens befolkning, vil se kampene. Men verden er også liten: For oss dreier det seg om Drillos.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en lang vei fra de grønne løkkene ved Midt-Englands industribyer til det futuristiske Saint-Denis stadion utenfor Paris. Men kampen om lærballen har hatt et bemerkelsesverdig grep om folks følelser siden midten av forrige århundre da den britiske arbeiderklassen annekterte spillet og utviklet reglene. De britiske arbeiderne fikk etter hvert fri lørdag ettermiddag, og det ga dem tid til å samle seg om sine lag. I dag sitter flere hundre millioner mennesker og følger de TV-sendte kampene fra britisk, tysk, italiensk, spansk og latinamerikansk eliteserie hver uke. VM-kampene i Frankrike vil samle en hel verden.

  • Det er i kombinasjon med det moderne massemediesamfunnet fotball som annen idrett har oppnådd et politisk og økonomisk potensiale av enorm rekkevidde. Idretten var et viktig element i nasjonsbyggingen i begynnelsen av vårt århundre. Gjennom massemediene, som aviser, radio, film og TV, ble idrettsutøverne bygd opp som nasjonale symboler for de massene den moderne industristat bygde på. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm skriver at «...for folk flest kom den kollektive identifikasjon med deres land lettere gjennom nasjonal idrett, landslag og ikke-politiske symboler enn gjennom statens egne institusjoner». Med andre ord: Sport ble viktigere enn politikk.
  • Det politiske potensialet ligger i at tilskueren identifiserer seg med idrettshelten på banen samtidig som heltene, det vil si laget, representerer nasjonen eller staten. Slik omdannes individene til et kollektiv, og idrettsopplevelsen blir en besettelse befridd for enhver rasjonell overveielse. Fotball har ført til krig, den har ført til drap. Derfor har diktatorer og potentater av ulike ideologier gjennom hele dette århundret gjort bruk av idretten for å vise arisk eller kommunistisk overlegenhet. Selv det demokratiske Frankrike har håp om at kampen på grasmatta mellom noen av verdens høyest gasjerte idrettsmenn for en stakket stund vil avlede oppmerksomheten fra arbeidsledighet og sosial uro knyttet til innvandring og fattigdom. Igjen vil det ble vist at idretten har en kraft som bare overgås av krigen til å utslette individet og skape en nasjon.
  • Men samtidig er fotball et ledd i den globaliserte økonomi og formidles via fjernsynet langt ut over nasjonsgrensene. Fotballspillere selges mellom klubbene som en vare på et ubegrenset marked. Spillerne selv identifiserer seg gjennom sin karriere med stadig nye eiere, og er forpliktet overfor et varierende knippe sponsorer som betaler enorme summer for å bli eksponert. I Frankrike er det 45 hovedsponsorer, som strekker seg fra Adidas, Canon og Coca-Cola til France Telecom og streikerammede Air France.
  • Men også publikum må forholde seg til at halve Chelsea taler engelsk med kontinentale aksenter eller at tippeligaseriens spillere har fremmede navn som dos Santos, Morley og Diallo blant Fostervoll, Rønningen og Bakke. Det er vel bare et spørsmål om tid før kampene står mellom Adidas og Reebok, eller mellom Molde-RGI og Dinamo-Stabæk. Idretten er blitt stor kapital og big business. Det som i storparten av dette århundret var i strid med idrettens gentlemansideal, er blitt idrettens hjerteblod. Penger er blitt like viktig for idretten som for næringslivet for øvrig, og har gjort idrettsutøverne rikere enn noen av deres forgjengere kunne drømme om og deres tilskuere kan forestille seg.
  • Men tross de overnasjonale og globale tendensene i moderne idrett, er fortsatt den nasjonale patriotisme en forutsetning for oppslutningen fra TV-seerne. For dette er paradokset i den moderne idrett: Den nasjonale begeistring er nødvendig for den internasjonaliserte kommersen. I det gamle Rom fikk folket «brød og sirkus», i dag får vi sirkus for brød. Det er fortsatt slik som George Orwell sa: «Seriøs sport har ingen ting med fair play å gjøre. Den er full av hat, sjalusi, skryt, forakt for alle regler og en sadistisk glede over å være tilskuer til vold. Det er med andre ord krig uten skyting.»