«Sirkus helsejournalistikk»

«For å skille sant og usant, har aviser som New York Times og Washington Post ansatt journalister med helsevitenskapelig utdanning.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De store alvorlige sykdommene i Vesten skyldes det vi gjør. Vi røyker, drikker, kjører, sitter, ruser og eter oss syke. For folkehelsen er små endringer i allmennbefolkningens adferd viktigere enn satsing på risikogrupper.

Folks hovedkilde til helseopplysning er mediene, ikke mor, far og lege. Har da mediene noen rolle i norsk helsepolitikk? «Nei,» sa landets ledende helsejournalist, Aftenpostens Anne Hafstad, i P2s «Sånn er livet», «vår oppgave som journalister er å formidle nyheter». «Nei,» mener P2-sjef Kari Storsletten, «Kulturradioen har ikke noe særlig ansvar for helse».

Men måten helsenyheter formidles på, er ikke tilfeldig. Fremfor å ivareta sin helsepolitiske rolle vil mange helsejournalister heller underholde, og la kvalitet dømmes av mottakerantall. Forskning skal være først, størst og vekke oppsikt.

Kildekritikk

Til tider går dette helt galt. Ivrig etter å formidle genteknologi, kunne Aftenposten nylig fortelle at schizofreniens problem snart er løst, kun fire år igjen! Tull, selvfølgelig. Forskeren de intervjuet, solgte skinn uten bjørn. Genforskning er viktig, men de økonomiske interessene i feltet krever kritisk journalistikk. Da NRKTVs «Brennpunkt» laget program om spiseforstyrrelser, holdt de seg mest unna vitenskapelig kunnskap. Det var morsommere å fremheve en kvakksalver uten fagutdanning, som hadde oppfunnet sin egen behandlingsmetode. Da NRK Dagsnytt meldte at et svensk sykehus nå hadde funnet effektiv behandling for anoreksi, måtte fagfolk berolige fortvilte foreldre som ville bruke sparepengene på behandling i Sverige. Journalisten tok sykehusets internettreklame for god fisk. Kildekritikk var å snakke med et par norske behandlere som uttalte seg rundt, uten å ha lest den angivelige publikasjon. Jeg undersøkte saken; ingen vitenskapelig publikasjon fantes. Dagsnytt ville ikke rette feilen. Journalister mottar også ferdigskrevne saker fra medisinprodusenter. Trykker konkurrenten slik produktreklame som objektiv nyhet, kan det være vanskelig selv å avslå saken.

Til tider tar helsesirkuset helt av, særlig i NRKTV, som da en psykolog uten evidens sterkt advarte mot all medisinbruk ved sinnslidelser. Programmet ble tverrfaglig slaktet. Eller som da den unge kvinnelige programleder i «Puls» la seg på rygg og ba programmets huslege demonstrere munn-til-munn-metoden. Opptatt av hverandre glemte de hvordan livredning utføres. Neste program måtte brukes til oppretting, da med dukke, ikke journalist i veien for eget budskap.

Vær på vakt

Oppringes du som forsker av en av Dagbladets førstesidejegere, så vær på vakt! Du kan møte en ung journalist som knapt selv vet hvorfor han ringer. Forklarer du ham det, risikerer du et manus så usant at du selv må skrive saken for ham. Men selv gode artikler kan ødelegges av overskriftsmakeren. Dagsavisens «Vårbarna kan bli schizofrene - ta tran», om en psykologs D-vitaminforsøk på rotter i Australia, er nok årsbeste.

Bør forskere delta i dette sirkuset? Vi bør vel det. Men kunnskap gir ikke alltid opplysningsplikt: mens journalisten vil ha først og størst, kaller Forskningsrådet det fusk å fortelle mediene om upublisert forskning. Publisering kan ta flere år. God journalistikk blir derfor lett dårlig etikk. Helsejournalistikk er idag langt mer komplisert enn for kun få år tilbake. Mange fagtidsskrift er selv kommersielle og velger ikke alltid holdbarhet før oppmerksomhet. Industri, forskere, helsefolk, brukere, fagforeninger og politikere slåss om den offentlige virkelighet. For å skille sant og usant, har aviser som New York Times og Washington Post ansatt journalister med helsevitenskapelig utdanning.

Overse

NRK er blitt ledende i å overse helsenytt. De har nisjenyheter i fleng: økonomi, utenriks, sport, kirke, kultur, politikk. Bare ikke helse. Vel og bra med «Sånn er livet» og forbrukerunderholdning som «Puls», helsenyheter er det ikke. Den vitenskapelige produksjon av helsenyheter er daglig større enn noen enkeltforsker kan absorbere. For å kunne følge med, blir vi forskere stadig snevrere. Helse er kjernestoff i ukeblad og aviser: publikum tørster. Hva er det med NRK som ikke klarer å gi oss en fast helsenyhetspost? Mener de, som Aftenposten, at de ikke spiller noen helsepolitisk rolle?