Sirkus Løvebakken

Sjelden er et budsjett blitt møtt med mer rabalder på Stortinget. Redningen kan være at angrepene kommer fra alle kanter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLEREDE FØR PER-KRISTIAN FOSS rakk å holde sin finanstale i går, var Siv Jensen sjokkert og nedbrutt. Straks Foss var ferdig, var Carl I. Hagen skuffet på vegne av det norske folk. Intet mindre. Budsjettet var bare trist, og Hagen hadde nesten lyst til å gråte. Heldigvis klarte folkets talsmann å holde tårene såpass tilbake at han fikk gått samtlige intervjurunder til langt på kveld. Men det var ikke småtterier å høre fra de andre partiene heller. Sjelden har et statsbudsjett blitt sablet så kraftig ned som i går. Den mildeste kommentaren kom faktisk fra Kristin Halvorsen, som syntes kjempesatsingen på barnehager var verdt et nærmere studium.

REGJERINGEN HADDE VARSLET et stramt budsjett, og holdt løftet. Så har en del andre løfter måttet vike. Det overordnede målet er et budsjett som kan gi lavere rente og svakere krone. Det vil kunne snu tendensen til høyere ledighet og redde arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Prioriteringer må de fleste regjeringer gjøre uansett partifarge. Opposisjonens privilegium er godsakene. Det spesielle ved dagens situasjon er at budsjettet høster storm fra alle kanter. Den går over hele registret fra krav om langt mer skatte- og avgiftskutt til kritikk av de samme lettelsene. Slikt blir det ikke flertall i Stortinget av.

FOR DETTE BLIR SIRKUS på Løvebakken. Det kan jo ende slik som i fjor, da Bondevik reddet seg med kabinettsspørsmål. Men det er all grunn til å tro at Bondevik i år vil legge større vekt på å få til et såkalt framforhandlet budsjett, som har flertall bak seg. I fjor kunne Hagen ta æren av å redde en borgerlig regjering uten å ta ansvar for budsjettet. Det ga ham fribillett til frispill i Stortinget, som han i fullt monn har benyttet seg av. Barnehagesaken viser det best. Men det fratar regjeringen mulighet til egen profilering. I år startet Per-Kristian Foss med 20 milliarder i ubetalte regninger. Resultatet er innstramminger og utskjelling fra alle kanter. Slik kan ikke regjeringen stelle seg en gang til.

MEN BONDEVIK HAR flere erfaringer som ikke frister til gjentakelse. Hans første statsbudsjett i sentrumsregjeringen førte galt av sted - riktignok med god hjelp av fall i oljeprisen. Den straffen han den gangen fikk i form av vill rente og tillitssvikt i finansmarkedene, har gitt ham en støkk. Det ser vi av gårsdagens budsjett. Derimot har Senterpartiet, som den gangen hadde finansministeren, allerede glemt alt. Når Bondevik nå skal forsøke å få støtte fra et parti som befinner seg i en annen finanspolitisk virkelighet, er det bortimot umulig å forstå hvordan forhandlingene med Frp kan bli noe annet enn pliktløp.

HØYRE VIL SELVSAGT få moralske skrupler av å oppsøke Arbeiderpartiet. Men hvis regjeringen holder fast på sitt hovedmål, kan det bli eneste utveien. Det er flere poster som da må endres, men aktørene befinner seg tross alt på den samme finanspolitiske banen. Arbeiderpartiet har jo stemt for omtrent alle skatte- og avgiftslettelsene fra denne regjeringen. Sløyfing av utbytteskatten på halvannen milliard er unntaket. Den skatten fikk to års levetid, og i dagens situasjon ville en Stoltenberg-regjering neppe gjeninnført den.

BUDSJETTER GIR ALDRI regjeringskriser hos oss. Men før eller seinere må det jo skje, og etter gårsdagens rabalder å dømme, får vi krise før jul. Et budsjett uten entydig politisk innretning vil i dagens parlamentariske situasjon få store problemer med å få flertall. Det vil gi liten uttelling å stille opp for det. I går ble alskens politiske merkelapper forsøkt klistret på budsjettet. Ingen er dekkende. Når utviklingsministeren er budsjettets soleklare vinner, fortjener det ikke høyrestempel. Innstrammingene på en del velferdsposter trekker i motsatt retning. Men støyen i går kan være illevarslende for landets låntakere. Derimot kan Wesenlund-generasjonen med penger på bok gå enda lysere tider i møte. Det har vi ikke fortjent.