Sirkus Viksveen

I Stavanger sitter en anklaget Stein Viksveen med en stadig mer hevet pekefinger og slynger ut sitt «jeg anklager». Her i Oslo blir Overvåkingstjenestens taushet mer og mer larmende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra Brussel meldes at de belgiske rettsinstansene trenger år på å avgjøre Viksveen-beslagets videre skjebne, mens det i går ble avslørt at POT har ført både retten og advokatene bak lyset ved å ta en uoffisiell kopi av beslaget med seg hjem. Og vi andre fordriver ventetida med å være uenige om både den juridiske og presseetiske virkeligheten. Så forvirrende kan den første uka med en hjemvendt spionsiktet oppsummeres. Tross et iherdig arbeid fra journalister i alle medier er det ikke kommet fram en eneste ekte ny opplysning som knytter Stein Viksveen til spionasjevirksomhet for det nedlagte Stasi.

  • For Stein Viksveen må det være en absurd, men også hyggelig opplevelse å lese all den rosen han får fra gamle venner. Karaktervitnene står i kø for å utdele vandelsattest, og et verdifullt menneskelig trekk er det jo å tro godt om sine medmennesker, uten at dette har noe å gjøre med anklagen mot Viksveen.
  • Igjen må det minnes om den selvfølgelighet at spionasjens grunntrekk er dobbeltspillet mellom tillit og svik. Det er skrevet bindsterke verk om spionhustruers traumer etter avsløringer av ektemannens dobbeltliv. Arne Treholts kone, Kari Storækre, presterte to høyst middelmådige bøker om sitt livs store sjokk. Livet levd på en løgn er nå engang ethvert reflekterende menneskes mareritt, selv i et land der vår nasjonaldramatiker institusjonaliserte livsløgn som en forutsetning for livslykke.
  • Det er noe rørende sympatisk over en hyttenabo som skriver leserbrev om hvorfor Viksveen umulig kan være spion. På samme måte som det er noe underlig bombastisk når Expressens Per Wendel utroper Viksveen til «en meget patriotisk nordmann». Noe mer naivt er det over Adresseavisens sjefredaktør som i sin avis «nekter å tro at dette er sant», og dermed abdiserer som journalist. Denne overraskende lite reflekterte forbauselsen er som å motta et dødsbudskap med et «nei, hun kan da umulig være død, jeg møtte henne jo i forrige uke». Nærhet stenger den profesjonelle fatteevnen. Men igjen: All denne ros har ingenting med spionsaken å gjøre.
  • Stavanger Aftenblads håndtering av saken har utløst en smule mediedebatt, også i Dagbladets spalter. Sterkest er Aftenpostens Per Egil Hegge som med sin velskrevne indignasjon slår fast at tidligere sjefredaktør Thor Bjarne Bore har «det alvorligste forklaringsproblem noen norsk redaktør har hatt i de 40 årene jeg har arbeidet i pressen». Klare ord, ikke minst fra en kommentator som med sin glimrende hukommelse nok husker at en av Aftenpostens sjefredaktører i den dypeste hemmelighet reetablerte grunnlaget for et nytt borgerlig samarbeid (1989).
  • Samme sjefredaktør var dessuten meget stolt av at ingen av Aftenpostens medarbeidere oppdaget hva redaktøren gjorde for å forandre norsk politisk historie (levende beskrevet i Egil Sundars bok «Kapitlet som ble vekk»). Det spørs om ikke eksempler som dette utløser et vel så stort forklaringsproblem som Bores kritikkverdige, men tidsbestemte unnlatelsessynd. Og siden Overvåkingstjenesten er dagens tema: Rekken av saker der norske redaktører på 60-, 70- og 80-tallet har alvorlige forklaringsbehov er deprimerende lang i saker der det hemmelige Norge trampet på enkeltmenneskers rettigheter. Her kommer nok Bores synder lagt nede på lista. Så er man kollegialt ondskapsfull, er det fullt mulig å reflektere over at til og med når det gjelder syndene, er det et frøkenaktig forsiktig preg over Lars Oftedals gamle avis.
  • Men heller ikke denne debatten har noe med spionsakens innhold å gjøre. I spionsaken har den anklagede selv blitt anklager, og effektivt sørget for at det i dag er POT som er den forhåndsdømte. Sakens dramaturgiske hamskifte har gjort den indignerte Stein Viksveen til en troverdig hovedfigur, mens overvåkingspolitiets forklaringsbehov vokser for hver dag. Først når Per Sefland gjør seg tilgjengelig, vil vi vite om Stein Viksveen er et offer for en etterretningsfaglig fallitt eller om POT har fått sin Stasi-spion. En stille henleggelse betyr at Stein Viksveen resten av sitt liv må betale mistenksomhetens pris. En slik livsruin er en helt uakseptabel utgang på denne saken.