Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Sirkusdager

Kunsten elsker sirkusartister. Men kjærligheten antar mange forskjellige former.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SKUMRINGEN faller stadig tidligere i disse dager, men sirkuslysene tennes desto hyppigere - i hvert fall i bøkene og fjernsynsprogrammene vi omgir oss med. Mens Erik Fosnes Hansen i frodig detalj skildrer tidligere tiders sirkusliknende freak shows, sender NRK den prisbelønte amerikanske serien Carnivàle, der kosmiske krefter utkjemper sin kamp med et omreisende sirkus som arena.

PÅ GÖTEBORG Kunstmuseum myldrer det også av sirkuskledde skikkelser. I alle fall på veggene. I Picasso-utstillingen som gjester museet fram til 3. desember finnes en rekke bilder fra den såkalt «rosa epoken» i kunstnerens virke, og der står akrobatmotivet sentralt. I harmoniske positurer med klar referanse til stallen i Betlehem finner vi akrobaten i sirkusdrakt, med kone og nyfødt barn, mens aper og sirkusdyr sitter i ro og betrakter opptrinnet. Dette er før det opprevne og kubistiske tar tak i Picasso, og figurene er grasiøse og figurative, med en drømmeaktig ynde.

SIRKUSET er lett å gripe til for kunstnere og forfattere på rastløs jakt etter kraftfulle bilder. Nesten like lenge som gjøgleren selv har gjøglerklisjeen eksistert - forestillingen om den tankefulle og melankolske klovnen med nyvasket, nystivet krage, som gråter bak den påsminkede masken. Sirkuslivet er noe fjernt og fremmed for de fleste som fanger det i kunsten. Men nomadelivet kombinert med den anstrengte og sammenraskede glamouren gjør at man ser på sirkusartisten som selve outsideren, den forbipasserende, den undrende betrakteren som alskens eksistensielle spørsmål kanaliseres gjennom.

I EN ANNEN sal på Göteborgs Kunstmuseum, noen rom bortenfor Picasso-utstillingen, henger «Akrobatfamilie foran sirkusdirektøren» fra 1878, malt av den svenske maleren Nils Forsberg. Bildet viser en far som viser fram en mager sønn i lendeklede, sykelig blek, med kroppen vridd i en avsindig bro. På høyre side sitter en velfødd sirkusdirektør og vurderer det han ser, mens andre søsken står og venter på å få slippe til. Lukten av kvegmarked ligger tungt over scenen. Disse akrobatene er ikke sørgmodig ettertenksomme, her er det utnyttelse og hardt arbeid, kampen for overlevelse gjennom å behage sitt publikum, som er det som teller. Bildet er gnissende uromantisk, og ble da også malt som et harmdirrende innlegg mot barnearbeid.

BÅDE PICASSO og Forsberg unngår klisjeen - Forsberg ved sin nådeløse naturalisme, Picasso gjennom den spenning og distanse som ligger latent selv i de tilsynelatende idylliske bildene. Men de to klovnene i Göteborg tilhører to forskjellige verdener. Der den ene lever i en estetisk og filosofisk sfære, er de andre en del av en hard og høyst reell virkelighet. Og sant å si er det Forsbergs tynne guttunger og senete far som minner meg mest om sirkusopplevelsene i min barndom: De paniske klovnene, trapesartistene som begynte å rive teltet for å fare videre før forestillingen var ferdig. Selv under tykk hud og et enda tykkere lag med sminke var den rå kampen for tilværelsen svært, svært synlig.