Siste akt, nest siste scene

- Bak ham stinker penger og lik, diktatorenes favoritter, skriver Ljubisa Rajics i sitt rasende oppgjør med Milosevic.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1987 satt vi klistret til tv- og radioapparatene for å høre om hvem som kom til å vinne maktkampen i Kommunistpartiets sentralkomité: Milosevic eller den tidligere statspresidenten Ivan Stambolic (som forsvant i fjor sommer). Nå sitter vi igjen for å høre om Milosevic er blitt arrestert. Og det har vi gjort i mer enn ett døgn. Forskjellen er at tidligere var det likelydende meldinger på alle program i hans favør. Nå er det mange programmer, ofte mange meninger, men så mye klokere blir vi ikke.

Hadde det ikke vært for noen tro gardeoffiserer, som sikret hans private livvakter tilgang til våpen og sprengstoff, hadde han allerede sittet i fengsel, anklaget for det han egentlig er: en småskåren stortjuv med for mye makt, liten sans for virkeligheten og en absolutt forakt for medmennesker. Bak ham - og hans like - stinker penger og lik, diktatorenes favoritter. Mot til å gi ordre om drap og plyndring har de, alt annet er de for feige til.

Hans politiske bane begynte som komedie, med massemøter og ramp ute i gatene, fortsatte som tragedie, med krig som først skaffet ham status i Vesten som uunngåelig freds- og stabilitetsfaktor på Balkan, deretter som krigsforbryter, for nå å bli avsluttet som farse, med væpnet ramp inne i huset som skyter med skarpt, forvirrede tilhengere ute på gata og partifeller som mer forsøker å redde seg og sine penger enn ham.

Mens jeg skriver disse linjer, hører jeg på trommeslagere fra de siste åras protester. I fjorten år har vi kjempet mot ham, i ti år har vi vært ute i gatene og protestert, blitt slått, drept og vært redde for og flyktet for det samme politiet som nå presser hans partifeller bort og sender spesialstyrker for å ta ham. Vi er mektig lei ham, men blir ikke kvitt ham.

Over en tredjedel av Serbias befolkning lever under fattigdomsgrensa, hver tiende innbygger er flyktning, hver tiende lever på en eller annen form for hjelp, landet er ruinert, utplyndret, gjennomkorrupt, nedbombet. Folk er arbeidsløse og uten håp. Døde, drepte, sårede, fordrevne, forulykkede, forsvunne, de som politiet har slått helseløse, de som har tapt troen på liv og rettferdighet, de sjuke og forvirrede, er det ingen som har oversikt og tall over.

Det han har bidratt til av katastrofer i andre deler av det tidligere Jugoslavia, er ikke bedre. At også andre har sin del av skylda, gjør ikke hans skyld mindre. Kanskje større, for han var lenge den eneste som kunne stoppe krigen, men gjorde det ikke.

Til tjenestemannen som i natt forhandlet med ham om overgivelse til politiet, sa Milosevic at han heller ville dø enn å gå i fengsel. Han bør ikke få lov å unngå sitt ansvar så lettvint, hvis livet etter ham skal ha noen mening. Jeg vil ikke mer kjenne en knute i magen hver gang jeg tenker på det som er skjedd, jeg vil ikke mer høre kona mi gråte hver gang hun ser opptak fra «de stjålne åra», som vi nå begynner å kalle dem for, jeg vil ikke mer se det spørrende blikket fra mine egne barn og den ungdommen jeg daglig arbeider med.

Han bør stilles for retten her og dømmes for alt han har gjort. Det er nødvendig for å ødelegge restene av hans anseelse, for å bygge ned hans maktapparat som spenner føtter for alle reformer og all utvikling og som kan skape en ny diktator, for at også de som har begått forbrytelser mot serbere og andre folkeslag skal kunne dømmes, men først og fremst for å vise at forbrytelser fører til straff.

Han bør dømmes i folkeopplysningens navn. Særlig nå når han igjen har vist at han helst så hele verden gå under sammen med seg.

Deretter kan han sendes til Haag, så andre kan få det de vil og behøver; dette har vi likevel ingen innflytelse over. Har vi kunnet vente i så mange år på å se den siste scenen, kan vel Vesten vente litt til.

I mellomtida sitter vi og hører på nyhetene og venter på den glade meldingen som ennå ikke er kommet. Andre venter også. Hyatt, Intercontinental og andre luksushoteller opplever nye glansdager - journalistene er på vei inn. Vi venter egentlig alle på at han skal inn. Men hvis det kommer opp en spire av en ny Milosevic, skal vi igjen ut i gatene. Ett eksemplar av én slik per menneskeliv holder, selv for de mest opplevelse- og spenningslystne.

Nest siste scene er i gang, siste scenen skjer for domstolen - håper over nitti prosent av de som ble spurt i dag. Deretter kan vi senke teppet og begynne vårreingjøringa. Det skal mye vann, mot og utholdenhet til det. Donau ville ha passet bra med sine vannmasser om den ikke var så forurenset og skitten. Men det er en annen historie. Og ei anna dagbok.

DEN GANG DA: Slobodan Milosevic hilser sine tilhengere 23. juli 1997, få dager etter at han lot seg innsette som president i Rest-Jugoslavia.
DAGBOK FRA BEOGRAD: Ljubisa Rajic (52) er professor i nordiske språk ved universitetet i Beograd. Rajic har magister- og doktorgrad fra universitetet i Beograd, og er medlem av Det norske Videnskaps-Akademi.