Siste akt

- Ronald Reagen vandret sorgløst fram, plukket opp en skosåle her og ei kalverumpe der.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KOMMENTAR

Arvid Bryne var Dagbladets USA-korrespondent i åra 1981- 85, og skrev i 1986 en biografi om Ronald Reagan.

INGEN PRESIDENTKANDIDAT

har stått for så mange brølere og tabber, og likevel kommet fra dem uten ulivssår som Ronald Reagan gjorde i 1980. På et valgmøte i Ohio påsto han at mesteparten av luftforurensningen - 93 prosent - stammet fra trær og busker.

Det ble et leven uten like, med latterliggjøring i pressen og demonstrasjoner langs reiseruta hvor det var festet plakater til trær hvor det sto: «Hogg meg ned før jeg dreper igjen.»

Men alt prellet av på denne nesten 70 år gamle skuespilleren, fagforeningsmannen og sportsjournalisten, som snart ble kjent for sin «teflon»-effekt. Han vant fordi han hadde glimt i øyet og ordet i sin makt. Og fordi han hadde usedvanlig profesjonelle hjelpere med ubegrensede pengebeløp i bakhånd. Han vant også fordi hans motstander, Jimmy Carter, gjorde det usedvanlig dårlig.

For ingen sittende president kan bli gjenvalgt når inflasjonen i valgåret er tosifret og rentefoten nærmer seg 20 prosent. Carter tapte også fordi ayatollaen i Teheran og hans revolusjonsgardister hadde gjort ham til et gissel i Det hvite hus.

JEG GLEMMER ALDRI

innsettelsesseremonien 20. januar 1981. I det øyeblikket Ronald Wilson Reagan reiste seg for å holde sin tiltredelsestale, kunne det amerikanske tv-publikum på delt skjerm følge et annet show som utløste minst like stor jubel: De 52 amerikanske gislene fra ambassaden i Teheran, som i 15 måneder hadde vært den revolusjonære mobbens ydmykede fanger, fikk forlate det forhatte landet og fly til frihet.

Fjernsynskameraene fokuserte på Jimmy Carter oppe på ærestribunen. Han smilte tappert med sine store tenner, men øynene var kalde og avslørte den voldsomme bitterheten han følte. Til tross for hans lange og mange søvnløse netter med arbeid og bønn for å få gislene satt fri, skjedde løslatelsen akkurat nå, når mannen som hadde ydmyket ham og slått ham så ettertrykkelig, ble innsatt i den jobben han så gjerne skulle fortsatt.

Det har i åra siden vært mer enn antydet at Reagan og folkene rundt ham hadde en hemmelig avtale med myndighetene i Teheran om ikke å slippe gislene fri før valget var avgjort i Reagans favør. Hadde så skjedd før valgdagen, mener valgekspertene at Carter ville seiret.

Mistanken ble styrket i 1986, da den såkalte Iran-Contras-skandalen ble rullet opp. Den handlet i korthet om at USA hadde solgt avanserte våpen for over 100 millioner dollar til ayatolla Khomeinis regime, til den mann amerikanere flest betraktet som den personifiserte satan. Det var både moralsk og politisk ødeleggende, men representerte ikke noe lovbrudd. Det var imidlertid trinn to av denne historien. For pengene fra dette salget, ble via Sveits videresendt til de såkalte Contras-styrkene som bekjempet sandinistregimet i Nicaragua.

Vi var mange som den gang trodde at det ville bety slutten for Reagan, og at det ville legge øde hans enorme, personlige popularitet. Så skjedde ikke.

KANSKJE DET SKYLDES

at Ronald Reagan var det beste eksempel på at den amerikanske drømmen fortsatt lever. Han var fattiggutten som målbandt de fleste og endte som president.

For meg er han blitt den moderne versjonen av Askeladden.

Ronald Reagan studerte ikke juss eller biokjemi eller datafag, som man må hvis man skal bli noe stort i dag. Han vandret sorgløst fram, plukket opp en skosåle her og ei kalverumpe der. Og når den avgjørende prøven kom, spilte han på sin store selvtillit og sjarm. Slik ble likheten mellom helten i de norske folkeeventyr og USAs 40. president stor og slående.

I motsetning til Reagan, fantes det ikke rundt Askeladden rike og mektige menn som så at han kunne være en meget nyttig mann for dem. Aldri tidligere hadde amerikansk big business hatt så mange av sine toppledere plassert i en amerikansk regjering som under Reagan. Men det var og forblir feil å tro at det politiske system i USA er slik at man kan pakke inn den rette kandidat i det mest salgsvennlige hylster og fjernstyre ham mot Det hvite hus. En slik kandidat kan ikke knuse sin motstander i en fjernsynsdebatt, slik Reagan gjorde med Carter i 1980. Fire år seinere var han nede for telling i sin første debatt mot Walter Mondale, men i den andre fighten ble det uavgjort.

Han scoret på sine såkalte «one-liners», de kvikke, rammende replikker. Han var en mester foran tv-kameraene ikke bare fordi han som skuespiller og politiker var genuint opptatt av sin framtreden, men fordi han ga et overbevisende inntrykk av at han trodde på de sakene han presenterte.

INGEN KUNNE SOM HAM

selge et budskap. Hans viktigste jobb, fortalte han like etter innsettelsen i 1981, var å få det amerikanske folk til å rette nakken og få tilbake stoltheten, etter ydmykelsene i Vietnam og Iran. Det maktet han - til overmål. Derfor sørger det amerikanske folk, uansett partitilhørighet, over denne westernhelten som til slutt fikk spille sitt livs hovedrolle i et drama fra virkeligheten.

<B>SKUESPILLER:</B> Reagan i filmen «Knut Rockne -<wbr> All American» fra 1940.
<B>I KORTESJE:</B> Reagans kiste ble fraktet fra huset i Bel Air i går.
<B>STJERNE:</B> Reagens navn på Hollywood Boulevard.
<B>SISTE ØYEBLIKK SOM PRESIDENT:</B> På vei inn i Det hvite hus i Washington DC vinker Ronald Reagen farvel til det amerikanske folket på hans aller siste dag som president -<wbr> den 20. januar 1989.