Siste mote fra Paris...

YSLs avgang markerer nok en avvikling av det gamle motebegrepet. Folk kler seg i hva de vil, og haute couture er et kunsthåndverk ingen lenger etterspør.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HELT FORELDEDE ORD tas i bruk i avskjedsomtalene av Yves Saint Laurent. En moteskaper er en person som via sitt motehus skaper en mote. Slikt finnes ikke lenger. Når YSL nå gir seg, er vi trolig ferdig med den bokstavelig talt aller siste mote fra Paris.

Ikke bare er det lenge siden moten kom fra den franske hovedstaden, motebegrepet har fått et helt annet innhold. I dag dreier det seg mer om innredning, mat, elektronikk, reiser, språk, ja, nesten alt vi omgir oss med. Klesdrakta er på mange måter mindre motepreget enn andre forbruksvarer. Ei fem år gammel jakke er betydelig mer akseptabel enn en like gammel mobiltelefon.

I individualismens tidsalder er det knapt noen som lar seg «diktere til» noen som helst slags mote. Skjørtelengder og buksevidder finnes i alle varianter. Stiler og moteretninger eksisterer side om side. Designere får sine impulser på gata og i klubbmiljø. Ideene derfra blir til moteklær, for noen, slett ikke for alle. Selv motebladene synes å ha vanskelig for å slå fast hvilke trender som kommer og går.

I NESTEN HELE forrige århundre var motens variasjoner tydelige og rigide. Skjørtekanter gikk opp og ned, skulderputer steg og sank, midjer gikk inn og ut, vidder økte og ble strammet inn. Publikum fulgte opp. Det var moteskapere som Yves Saint Laurent som sto bak. Når han nå gir seg, er det slått nok en spiker i haute couturens likkiste. Den har vært under snekring svært lenge. Motehusene i Paris er pengelense, lager irrelevante modeller og har utspilt sin rolle. I gårsdagens VG forteller den nå avgåtte norske designeren Peter Dundas at motehuset Lacroix ikke engang vet om det har budsjett til neste visning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERMED LUKKES et kapittel i kulturhistorien. Mote fra Paris er et uttrykk mange generasjoner har vokst opp med. De store visningene hos Dior, Chanel, Balenciaga, Givenchy og Feraud var betydningsfulle mediebegivenheter. Dagbladet hadde sin egen motemedarbeider, Love Yngve Anderson, i Paris under visningene. Hun skrev sprelske reportasjer og kommentarer om hva moteskaperne hadde kreert. Dette var nyheter om hvordan moten i kommende sesong ville bli. Ordvalgene i disse reportasjene kunne gjerne være slik: «Paris dikterer, kvinnene adlyder og kopierer». Et spenningsmoment var alltid skjørtelengden, måtte kjolene legges opp eller ned?

SÅ STERKT var dette motediktatet at da den nye lange skjørtelengden New Look ble presentert hos Dior i 1947, trakk kvinnene i skjørtene sine for å få dem til å dekke knærne. Umiddelbart var ukebladene fulle av tips om hvordan kjoler og skjørt kunne forlenges. Med et slikt hegemoni fungerte også moten som et kulturbarometer. Den kunne tolke følelser og politiske stemninger. For eksempel ble de lange skjørtene utlagt som et ønske om å få kvinnene tilbake til kjøkkenet. En annen tolkning så New Look som et utslag av lengselen etter femininitet og romantikk etter krigsårene.

HAUTE COUTURE, eller «høyere søm» på norsk, oppsto som et alternativ til hoffskredderne i Paris. De eksklusive motehusene ble en prestisjeindustri for Frankrike, etter hvert også statsstøttet. Deres produkt var i praksis kunsthåndverk. Håndsydde, originaldesignede klær som bare fantes i én utgave, til en skyhøy pris. Kundene var verdens rikeste. Men også deres spandable vilje skrumpet inn. Midt på 80-tallet anslo den norske moteskaperen Per Spook kundegrunnlaget til rundt to personer i hele verden. Da så han optimistisk på framtida for haute couture. Ikke så mange år seinere måtte han selv legge ned synåla.

DEN KJØPESTERKE ungdomsgenerasjonen som ble født etter krigen, ga blaffen i tradisjonell mote. - Dyre klær er kjedelige, sa Mary Quant i London på 60-tallet. Hennes uttalelse har vært gyldig for mange ungdomskull siden. Selv om mote- og merkepress kan være beinhardt innenfor visse grupper, er moten i dag aldri entydig. Klesdrakta fungerer like mye som identitetsbygger som uttrykk for motebevissthet. Når klærne skal brukes til å iscenesette en selv, ens identitet og historie, nytter det ikke å komme med puffermer fra Paris.