STERK STEMME: Komiker-politikeren Beppe Grillo har ropt seg inn i mange italieneres hjerter, og ligger an til å gjøre et brakvalg i dag. Foto: REUTERS/Giorgio Perottino
STERK STEMME: Komiker-politikeren Beppe Grillo har ropt seg inn i mange italieneres hjerter, og ligger an til å gjøre et brakvalg i dag. Foto: REUTERS/Giorgio PerottinoVis mer

Siste skrik fra Italia

I natt kan Beppe Grillo bli det italienske valgets store vinner. Simen Ekern

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ROMA (Dagbladet): «Hver gang det er valg i Italia, dør demokratiet», har forfatteren Roberto Saviano hevdet. Han ble verdenskjent med boka «Gomorra», en nattsvart beskrivelse av hvordan den napolitanske mafiaen, Camorraen, gjør sitt for at håpet om en bedre framtid i Italia skal etse sakte bort. Når Saviano nå snakker om demokratiets død, handler det om kjøp og salg av stemmer: Valget vinner man ved å betale, hevder Saviano.

Det koster ikke stort.
En stemme for fem hundre kroner, et par nye joggesko, eller en full bensintank. I økonomiske krisetider, som nå, går prisen for valgfusk ned. Stemmer hele familien på det partiet de får beskjed om, kan sønnen eller datteren i huset få en deltidsjobb i premie. Dette er den skitne siden av det italienske demokratiet, der organisert kriminalitet og korrupte politikere står sammen om en kynisme som kan skremme vettet av de fleste.

Det er denne virkeligheten som gjør at valgkampens store vinner, komikeren Beppe Grillo, har kunnet samle hundretusener av italienere til folkemøter over hele landet, med høylytte slagord om å kaste alle de etablerte politikerne på huet ut av parlamentet. I 2011 var 83 folkevalgte politikere under etterforskning eller dømt, de fleste for økonomiske forbrytelser. Italienske politikere tjener mer enn dobbelt så mye som kolleger i andre europeiske land. Utgiftene til politikernes tjenestebiler, med sjåfør og sotede vinduer, er høyere enn det samlede kulturbudsjettet i landet. Dette er det «La Casta» som står for, kasten, en politikerklasse som har mistet kontakten med landet de er valgt for å styre. Når det er sånn fatt, er det ikke vanskelig å forstå at folk stemmer på dem som lover å endevende alt, slik Beppe Grillo og hans politiske gruppering, «Femstjernersbevegelsen», har lovet.

Beppe Grillo er ikke alene om å appellere til skuffede og sinte velgere. Husveggene her i hovedstaden er fulle av valgplakater med aggressive budskap, og som så ofte de siste årene er det den ytre høyresiden som gjør mest av seg. Det nyfascistiske partiet Forza Nuova satser på slagordet «Mot alle partiene. Mot alle de korrupte». Bevegelsen Casa Pound, som kaller seg «det tredje millenniets fascister» har en enda klarere oppfordring: «Du har vært altfor moderat, altfor lenge. Få dem til å gråte ved valget. Stem Casa Pound».

De nyfascistiske bevegelsene dyrker et dystrere sinne enn Beppe Grillo, men han har selv gått langt i å si at hans bevegelse deler mange av de samme ideene som de hissige nyfascistene. Sentrum-venstre-koalisjonens leder Pierluigi Bersani mener det er naturlig: «Populismen i Italia ender alltid opp på ytterste høyre fløy», har han sagt. Høyresidens hovedkandidat, Silvio Berlusconi, har advart om det motsatte: «Nesten alle som stiller til valg for Grillos liste er kommunister», mener Berlusconi å ha funnet ut. Statsminister Monti, på sin side, mener Grillo er som en enveisbillett for Italia, der endestasjonen heter Hellas.

Advarselen om at den italienske økonomien kan ende i samme nitriste situasjon som den greske er effektiv, og gjør at mange hevder dette valget egentlig handler om stabilitet kontra kaos. Hvis man skal unngå et uregjerlig land, er det bare én utvei, hevdes det, og den innebærer at sentrum-venstre-koalisjonen får et solid flertall, eventuelt i samarbeid med Mario Montis liste. Blir flertallet for knapt, risikerer landet nyvalg om kort tid. Beppe Grillos protestbevegelse er en avgjørende brikke i dette spillet. Hvor mange velgere synes det kan være det samme med stabiliteten, så lenge den forvaltes av de etablerte politikerne? Og hva vil de som stiller til valg for Grillos liste egentlig stemme for og imot, når de først sitter i parlamentet? En optimistisk analyse av en Grillo-suksess vil kunne legge vekt på at de nye, unge protest-kreftene som kommer inn i parlamentet uansett vil være bra, fordi de vil gjøre det umulig for den politiske kasten å fortsette å dyrke sine dårlige vaner. En pessimistisk spådom må slå fast at de som håper på en magisk endring av det italienske samfunnet ved å stemme på Grillo kommer til å bli skuffet. Dels fordi håp om å starte helt på nytt, med voldsomme fakter og revolusjonære løfter, sjelden blir det man drømte om. Dels fordi drømmene kan bli til mareritt, hvis ingen blir i stand til å styre Italia.

En slik uklar situasjon vil ikke gagne noen, kanskje bortsett fra Silvio Berlusconi, som godt kan tenke seg å seile inn som «redningsmann» om noen måneder, hvis landet går på grunn. En sånn redningsaksjon er det siste Italia trenger. Som det het i en satirisk kommentartegning i ei italiensk storavis i går: «Måtte den verste tape».