Sisyfos-jobben

FN velger ny generalsekretær i høst. Det kan bli verdens vanskeligste jobb.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KOFI ANNANs andre periode som FNs generalsekretær er i ferd med å renne ut, og i oktober skal Sikkerhetsrådet legge fram sitt forslag på ny generalsekretær, den åttende i rekken. Forslaget går så til Generalforsamlingen for godkjenning. Spekulasjonene har summet i hovedkvarteret i New York i lengre tid, men heftige spekulasjoner i pressen har det vært lite av. I motsetning til politiske valg drar ikke kandidater rundt med flagg og faner. I FN foregår posisjoneringene mer i det stille, men den politiske hestehandelen er så absolutt til stede. Til syvende og sist er det de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet, USA, Storbritannia, Frankrike, Kina og Russland, plukker ut kandidaten. I 1996 ønsket ikke USA Boutros Boutros-Gali i en ny periode. Og dermed var det ut med egypteren og inn kom organisasjonens egen Kofi Annan fra Ghana.

EN ASIATISK diplomat, en jordansk prins, en tyrkisk økonom, et kvinnelig statsoverhode og til og med en tidligere amerikansk president blir diskutert. Slik beskrev iallfall The Economist situasjonen i mai i år. Tidligere president Bill Clinton er skrevet ut av historien, selv om han sikkert kunne tenkt seg jobben. Sikkerhetsrådets faste medlemmer kan ikke ha så mye makt i verdensorganisasjonen. Kvinnen i kabalen heter Vaira Vike-Freiberg og er president i Latvia. Øst-Europa har aldri hatt noen generalsekretær, men de fleste regner med et veto fra Russland. Og det er Asia som står for tur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

REGIONENE GÅR på rundgang og Afrika, Europa og Latin-Amerika har hatt sine menn, for det har bare vært menn. Asia har ikke hatt generalsekretær siden U Thant fra Burma avsluttet sin periode i 1971. For ei uke siden målte og veide Sikkerhetsrådet fire asiatiske kandidater for å finne ut om de kunne nå toppen. Ifølge den sterkt konservative tenkesmia, The Heritage Foundation, dreide det seg om indiske Shashi Tharoor fra FN-systemet, den sørkoreanske utenriks- og handelsministeren Ban Ki-Moon, tidligere FN-ambassadør Jayantha Dhanapala fra Sri Lanka og Thailands visestatsminister Surakiart Sathirathai.

UKJENTE NAVN for folk flest og etter sigende når ingen opp. Alle har noe som hefter ved dem; det være seg for tett på FN-systemet eller for mye konflikter i eget land eller hos nærmeste nabo. Reservelageret består blant andre av Polens tidligere president, Aleksander Kwasniewski, den tyrkiske lederen av FNs utviklingsprogram Kemal Dervis og prins Zeid Al-Hussein fra Jordan. President George W. Bush har signalisert at generalsekretæren må komme fra Asia, men de nevnte kandidatene vekker visstnok ingen amerikansk begeistring. Den lite diplomatiske FN-ambassadøren til USA, John Bolton, vil nok kjempe for at kandidaten skal være USA-vennlig. Og da er vi ved sakens kjerne. USAs sittende administrasjon er ikke særlig FN-vennlig, men er klar over at den trenger FN i visse situasjoner. Som i Irak da alt begynte å gå galt. For mye har gått galt for FN de seinere år. Rasende libanesere som stormer FN-kontorene i Beirut er et dårlig signal. Tilliten til verdensorganisasjonen vakler. Særlig i muslimske og afrikanske land. FN blir ofte anklaget for å være Vestens forlengede arm og en organisasjon som står handlingslammet når det gjelder. Rwanda er det verste eksempelet, men Darfur viser at det er mer en tilstand enn et unntak. Listen over dødelige angrep på FN begynner å bli bekymringsfull lang.

DÅRLIGE NYHETER har det vært mye av. Korrupsjon og stagnasjon er en ting, men FN er også blitt presset ut på sidelinjen i internasjonal politikk. Den sterkeste drivkraften er en økende amerikansk bevissthet om USA som den globale supermakt. Dessuten bruker Russland vetoretten i Sikkerhetsrådet for å markere makt. Kina har alliert seg med G77 som består av 132 utviklingsland, og et vesentlig spørsmålet er om seierherrene etter andre verdenskrig fremdeles skal sitte på de faste plassene i Sikkerhetsrådet. Hva med det økonomisk mektige Japan? Og det folkerike India? Interne reformer vil bli like krevende som de store konfliktene i verden. Den nye generalsekretæren risikerer å få en sisyfos-jobb, et tungt og endeløst arbeid som ikke ser ut til å føre fram til noe. Spørsmålet er kanskje ikke så mye hvem som blir valgt som ny sjef, men hva organisasjonen tillater en ny generalsekretær å gjøre.