Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Sivil ulydighet

Det er på tide å finne fram pinkoden til petroleumfondet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET ORD GIKK igjen de første dagene etter katastrofen i Sørøst-Asia. Det var ufattelig. Det var det eneste ordet som kunne beskrive de enorme ødeleggelsene og menneskelige tragediene. Vi kunne ikke fatte at det kunne skje, selv om vi så det med våre egne øyne. Selv om eksperter forklarte jordskjelv og tsunami. Selv om øyevitner beskrev i grufull detalj hva de hadde opplevd.

Det var som oberst Kurtz i «Apokalypse nå!» stirret på oss og hveste: The horror ... The horror ...

Trygt hjemme i vår egen stue på den andre siden av kloden var det likevel ufattelig. Selv i Utenriksdepartementet tok det døgn før man forsto det mest lettfattelige av alt. Bilder og lyd. Den byråkratiske seindrektigheten som siden er blitt avdekket, er mer fattbar. Den er nærmere hjemme og mindre overraskende. Sinnet den utløser, er like begripelig. Frustrasjonen over å være maktesløs blir vendt mot dem som hadde makt til å gjøre noe.

MEN ETTER SOM den brutale virkeligheten seg innover oss, reagerte det sivile samfunnet med hjerte og mage. Nordmenn trengte ingen oppfordring til å gi. Barn solgte leker, voksne sa opp jobben for å reise til katastrofeområdene og hjelpe, hjelpeorganisasjonene kalte inn sine frivillige, lærere avbrøt ferien for å forberede samtaler med barna på første skoledag. De fulgte ingen nasjonal kriseplan. De gjorde det de kunne. Med oppfinnsomhet, handlekraft og omsorg.

GI SÅ DET MONNER, oppfordret statsminister Kjell Magne Bondevik, og i går hadde nordmenn gitt over 130 millioner kroner til hjelpeorganisasjonene. Regjeringen har i tillegg gitt 100 millioner kroner. Det monner ikke. Det er allerede klart at gjenoppbyggingen vil kreve flere titalls milliarder kroner. Med 1000 milliarder kroner på bok bør Norge bidra med noen av dem. I stedet for å putte småpenger i bøssene kunne Norge ta tet i den globale hjelpeaksjonen som er i gang.

Ved en geografisk og historisk tilfeldighet er Norge blitt et av verdens rikeste land. Godt hjulpet av svingninger i det internasjonale oljemarkedet strømmer det penger inn til petroleumsfondet. Men det er ikke bare framtidige generasjoner her hjemme vi står til regnskap for. Det er også riktig å dele av vårt enorme overskudd med dem som nå har mistet alt på andre siden av kloden.

Hvis man i UD fortsatt har ambisjoner om å vise seg fram som en humanitær stormakt, slik det er trukket fram i hundreårsmarkeringen, finnes det ingen bedre anledning. Det skal ikke stå på penger, bør være neste beskjed fra Bondevik.

DEN VIL KOMME. Bare vi får samlet oss og de ansvarlige får sittet sammen i noen møter. Mens det sivile samfunn reagerer spontant og fleksibelt, følger det offentlige apparatet sine ufravikelige prosedyrer. Når utenriksminister Jan Petersen forsvarer seg mot kritikken av hans byråkrati, er det med visshet om at sivilister ikke forstår betydningen av formaliteter både innad og mellom departementene.

Det kan ikke bare sendes fly dit det trengs på et øyeblikks varsel; det må diskuteres og klareres. Det er slikt finnene kan finne på. De hadde 3000 av sine hjemme før det første norske flyet landet i Thailand.

I UD er man ikke frivillig. Der hersker ikke den sivile ulydighet som setter regler til side og mobiliserer på eget initiativ. Der følger man en plan.

Og Jan Petersen kan forsikre at planene ble fulgt. Men et slikt formelt system krever også en handlekraftig krisegeneral, som tør å storme fram uten frykt for ryggdekning og inspirere troppene til å gjøre det samme.

Når verden er kaotisk og uoversiktlig, opphører den vanlige orden. Fakturaenes orden blir likegyldig.

MEN TIDA ER ikke inne for å evaluere myndighetenes reaksjon på katastrofen, selv om den brede kritikken bør spore til ekstra innsats. Se framover, oppfordrer Petersen. Der framme ligger år med gjenoppbygging. For dem som har mistet sine nærmeste, ligger alle sorgens faser. Det ufattelige vil bli virkelig for oss i all sin gru.

Hvis noe positivt likevel kan komme ut av tragedien, er det om verdenssamfunnet står samlet om å hjelpe ofrene. De offentlige institusjoner og myndigheter kan lære av det sivile lokalsamfunnet når verden med ett blir en global landsby.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media