Sivs fasadevask

Siv Jensen liker ikke det bildet omverdenen har av Frp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIV JENSEN vil polere Fremskrittspartiets bilde. Hun liker ikke de karakteristikkene utenlandske medier bruker om partiet. Særlig ille er det at Google i sin tid plasserte Frp blant «høyreekstremistene». Hun vil ha seg frabedt slektskap med franske Jean Mari Le Pen, østerrikske Jörg Haider, ja til og med danske Pia Kjærsgaard. Hennes parti er verken høyreekstremt eller høyrepopulistisk og uten søsterpartier. Nå setter hun derfor i gang et arbeid for å gjøre partiet mer kjent utenfor Norges grenser, og selv å sette merkelapp. Carl I. Hagens uautoriserte biograf, VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen kom i går morges Siv Jensen til unnsetning, og foreslo «sentrumspopulistisk».

DET ER ET BEGREP få har hørt om. Jeg husker rett nok fra min statsvitenskap tidlig i 1960-åra at den store amerikanske valgsosiologen Seymor Martin Lipset opererte med begrepet «sentrumsekstremisme» om de velgergruppene som sluttet opp om det tyske nazipartiet, NSDAP. Men sentrumspopulisme må vel nærmest være noe Senterpartiet står for. Så må selvsagt Frp gjerne kalle seg hva det vil. Men vi som står utenfor og skal analysere politikk og plassering i det politiske landskapet, kan ikke la oss binde av det glansbilde partiene gjerne gir av seg selv. Hvorvidt Frp nå befinner seg i en mer sentrumsorientert posisjon enn tidligere, er nok et spørsmål om hva man leter etter. Og det politiske landskapet endrer seg jo over tid. Dermed forflytter også høyre og venstre seg. På 1800-tallet dreide politikken seg om statsborgerlige rettigheter for alle, først bøndene, så arbeiderne, så kvinnene. Da holdt de som ville utvide stemmeretten til på venstre side, de som holdt igjen på høyre. Under industrisamfunnets glanstid på 1900-tallet sto kampen mellom arbeid og kapital, og de som sto på venstre side var de som kjempet arbeidernes kamp. I dag er innvandring, livsstil, likestilling og miljø blitt samfunnsområder der den politiske kampen til dels er heftig. Men her er det også greit å operere med høyre og venstre, hvilket også blir gjort både i hjemlig og internasjonal analyse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FREMSKRITTSPARTIET er et nytt parti på den norske politiske arenaen, og ble skapt på grunnlag av en skatteprotest. Det var i samsvar med internasjonale trender ellers i Skandinavia og Europa. Det var høyrepopulisme. Da lufta gikk ut av den ballongen i løpet av 1980-tallet, så også Carl I. Hagens parti ut til å ville forsvinne ut av politikken. Det var først da han under valgkampen i 1987 fikk det falske Mustafa-brevet mellom hendene, han forsto at han hadde gjort et politisk gullfunn. Da begynte partiet å vokse for alvor. Anders Lange hadde nok støttet apartheidregimet i Sør-Afrika. Men det var Carl I. Hagen som oppdaget fremmedfryktens politiske potens. Og ikke bare det: Dette var også i samsvar med en felleseuropeisk tendens. Ingen har vært i tvil om at det var høyrepopulisme.

SÅ NÅR PARTIET får denne karakteristikken, er det ikke fordi Frp ikke blir gjenkjent, men fordi Siv Jensen ikke liker det bildet hun ser når hun som partileder ser seg selv i dette speilet. Rett nok er Frp nå blitt et parti som omfatter om lag en firedel av Norges velgere, og det befinner seg utvilsomt også solide middelklassevelgere med sentrumsanskuelser blant dem. Men det som er nøkkelen til partiets suksess de siste 20 år er jo partiets evne og vilje til å sette ord på de følelser en stor del av befolkningen har overfor innvandrerne fra sør og øst som kommer fra kulturer med andre religioner og tenkesett. I dette spørsmålet inntar Frp i likhet med Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna, Jörg Haiders parti i Østerrike, Le Pens parti i Frankrike og mange andre et klart høyrestandpunkt. Det gjør de også i spørsmål om miljøvern og likestilling. Dette slektskapet tror jeg ikke Siv Jensen kan seminarene seg ifra. Hva vi da kaller denne posisjonen, er det liten tvil om. Sentrum er det definitivt ikke, populisme er det nok. Men Siv vil altså kalle det noe annet.

HØYREEKTREMISMEN i Europa de siste hundre år kom i tre bølger: Nazisme og fascisme i første halvdel av 1900-tallet, skatteprotest da velferdsstatene var bygd ut etter 2. verdenskrig og skattetrøttheten la seg tungt over middelklassen, og som den tredje: Innvandringsmotstand. Frp befinner seg klart i denne linja, enten Siv Jensen erkjenner det eller ikke. Derfor blir det tungt å vende europeiske iakttakeres vaner: Partiet er og blir et populistisk høyreparti.