Sjablongbobla

For å bli definert som kunstner i dag er det tilsynelatende nok å male med sjablong.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIST LØRDAG kunne man over en dobbeltside i Dagens Næringsliv lese om «spraybomberen» Miss Tic, en 52 år gammel sjablongkunstner fra Frankrike, som ulovlig pynter opp husfasader i Paris med spraymalte bilder av provoserende kvinner. Antakelig var hun der på grunn av sin alder, og som krydder i en ellers lyseblå magasinseksjon. Samtidig er det ikke tilfeldig at DN bruker en dobbeltside på dette. Sjablongkunst er i vinden. Også blant rike investorer fra beste vestkant, da sjablongkunst går under hammeren for svimlende summer.

I GÅR ÅPNET mangeårig pressefotograf i Aftenposten Rolf M. Aagaard (62) utstillingen «Street Art, sjablongkunst, kunst eller hærverk?» på Stenersenmuseet i Oslo. Utstillingen kommer samtidig med boka hans, der han presenterer de samme bildene av ukritisk valgte sjablongavtrykk fra inn- og utland.

Både DNs og Aagaards tilnærming til subkulturen er mildt sagt naiv. Der Aagaard i åpningsordene presiserer at «sjablongkunstnere ikke er taggere eller graffiti-malere, men unge mennesker som plasserer sitt personlige uttrykk for å glede», viser han seg ikke bare historieløs, men også at han har forstått lite av den subkulturen han i mange år har fotografert fra dørterskelen.

HVERT ÅR publiseres det utallige bøker, magasiner og tidsskrifter om graffiti og street art. Hovedsakelig ført i pennen og i trykken av utøverne selv. I Norge alene gis det ut fire magasiner som er dedikert subkulturen. En subkultur som egentlig ikke ønsker å omfavnes av allmennheten, men som på grunn av utviklingen i kunstmiljøer verden over, der graffitimaleren Banksy plutselig er blant de hotteste kunstnerne i Storbritannia, blir offer for feilaktig og hyklersk oppmerksomhet. I dag defineres street art som det snille og kreative uttrykket, mens graffiti stemples som snever og pubertal ungdomskultur. Faktumet er at utøverne i stor grad er de samme, og en distansering av det ene og en opphøyning av det andre, blir litt det samme som å slakte den fandens høna, mens man forgyller egget.

ROLF M. Aagaard har samlet bildene i perm for som han skriver: å bevare kunsten for ettertiden. For en kunstform som ellers blir uglesett er dette positivt, men han gir seg selv definisjonsmakt og utroper diverse norske street art-artister som viktige. At Stenersenmuseet velger å vise utstillingen tyder på at også deres kurator har liten kjennskap til kunstformen, og bare kaster seg på Banksy-bølgen.

Tilsynelatende kan det virke problemfritt, men når ting blir kommersielt opphøyd blir det plutselig en sannhet. Og i ei tid der graffitimaleren Banksy selger sine malerier for sjusifrede beløp, fører dette igjen til at kunstnerne som blir plassert i offentligheten – og i dette tilfellet på et velrenommert museum for samtidskunst – stiger i anseelse.

Norske graffitimalere og street art-artister gir mest sannsynlig blaffen i dette. De maler i all hovedsak for seg selv og andre graffitimalere, og bryr seg lite om hva allmennheten måtte mene. Samtidig er de i det lange løp en del av en den norske kunsthistorien. Det er derfor viktig at kunsten som blir utstilt blir valgt med et kritisk øye. Problemet er, som det alltid er med undergrunnskulturer, vanskelig for utenforstående å få innsikt. Og allmennheten får derfor bare mulighet til å oppdage den grå toppen av et ellers så ekstremt rikholdig og kreativt isfjell.

PIKENES JENS: Sjablongkunstnere pynter utvilsomt opp grå betongvegger. Men tilgjengeligheten gjør det ikke nødvendigvis til noe annet enn en tagg.