Sjakalen for retten i Paris

- Mitt navn er Illich, familienavnet er Ramirez Sanchez. Jeg ble født i Caracas 12. oktober 1949. Av yrke er jeg profesjonell revolusjonær, og verden er mitt domene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med disse ordene slo den bebrillede mannen verden på 1970-tallet lærte å kjenne som superterroristen Carlos an tonen, da rettssaken mot ham åpnet i Paris i dag.

Som alltid ulastelig kledt, med beige jakke, hvit polo-skjorte og med et lite silkeskjerf i halsen, entret den gråhårede 48-åringen rettslokalet med et strålende smil, særlig myntet på alle kvinner i sin nærhet.

Så bredt smilte den beryktede kvinnebedåreren da den kvinnelige delen av juryen entret rommet, at dommeren ga ham en advarsel og minte ham på at han befant seg i et rettslokale.

- Ble kidnappet

Ramirez ba deretter om at en franskmann og en ung kvinne med et arabisk-klingende navn ble byttet ut i juryen, og den endelige juryen ble dermed bestående av seks kvinner og tre menn. Den sammensetningen passer trolig den aldrende storsjarmøren ypperlig.

Ikke uventet har venezuelaneren også valgt å ha en kvinnelig advokat ved sin side, Isabelle Coutant-Peyre, som knapt kom til orde i dag.

- Jeg ble kidnappet. Juridisk sett befinner jeg meg ikke i Frankrike. Jeg anerkjenner ikke det franske rettsvesenets rett til å dømme meg, til tross for den respekt jeg har for Frankrike, forkynte Ramirez på fransk med tykk spansk aksent.

Drept 83?

Ramirez, som hevder å ha 83 menneskeliv på samvittigheten, framsto som merkbart slankere enn da han ble pågrepet i Sudan i 1994. Nå risikerer han 30 års fengsel for drapene på to franske etterretningsagenter og en libysk venn som hadde forrådt ham.

De tre ble drept i Paris i juni 1975, før «Sjakalen» for alvor var blitt verdensberømt. Det ble han først da han i spissen for en gruppe palestinske og tyske aktivister i desember samme år kidnappet 11 oljeministre under et OPEC-toppmøte i Wien.

En domstol i Paris har tidligere dømt Ramirez til livsvarig fengsel «in absentia» for de tre drapene i 1975, men i henhold til fransk lov har han krav på å få saken opp på nytt etter pågripelsen.

Myten «Carlos»

Mytene omkring «Carlos» er mange, og den revolusjonære krigeren har fått skylden for de fleste terroraksjoner på 1970- og 80-tallet. Den britiske journalisten og forfatteren David Yallop brukte år av sitt liv på å jakte på «verdens mest ettersøkte mann», og hadde til slutt hellet med seg.

På begynnelsen av 1990-tallet fant Yallop Ramirez i Syrias hovedstad Damaskus, der han bodde sammen med sin tyske kone Magdalena Kopp og sine to barn.

I sin murstein av en bok, med tittelen «Til verdens ende», konkluderer Yallop med at Ramirez på langt nær var den iskalde drapsmannen vestlig etterretning forsøkte å framstille ham som, og at han heller ikke sto på KGBs lønningsliste slik enkelte hevdet.

Uklar karriere

Hvor mange terroraksjoner «Carlos» har stått bak, er fortsatt høyst uklart. Før den storstilte OPEC-aksjonen som kostet tre mennesker livet, sto venezuelaneren bak et mislykket drapsforsøk på sjefen for det britiske varehuset Marks and Spencer i London, jøden Edward Sieff.

Fransk politi anklager ham også for å ha stått bak en bombe som kostet to mennesker livet i Paris i desember 1974, samt for å ha organisert okkupasjonen av den franske ambassaden i Haag som medlemmer av Japans Røde Arme gjennomførte samme måned.

Han anklages også for å ha stått bak et rakettangrep mot fly på Orly-flyplassen i Paris.

(NTB)