Sjakk matt?

Israelske bosettere på palestinsk land skulle sikre den jødiske staten, men nå er bosetterne farligere for Israel enn Yassir Arafat.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALDRI HAR

israeleres redsel i hverdagen vært større, aldri har palestineres følelse av ydmykelse vært kraftigere, og sjelden har håpet om å løse alle konflikters mor i Midtøsten vært svakere. For tre år siden gikk Ariel Sharon med et følge fullt av israelske bosettere opp på islams tredje helligste plass, området rundt al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Det var gnisten som tente den andre palestinske intifadaen i oktober 2001. Siden den gangen er 2201 palestinere, herunder 398 mindreårige, drept. 792 israelere, 99 mindreårige, har lidd samme skjebne, ifølge den israelske menneskerettighetsorganisasjonen Bet'selem. De aller fleste av ofrene er sivile, hauger av mennesker er krøplet for livet, tusener av palestinere er gjort husløse, og ingen ende er i sikte. Ti år etter det famøse håndtrykket mellom Yitzhak Rabin og Yassir Arafat i Washington tror knapt noen palestiner eller israeler på fredelig sameksistens. Israels løsning er separasjon, gjennom å bygge en mur mot palestinerne. Men fredelig separasjon virker like umulig som sameksistens. Årsaken er 231000 israelske bosettere på Vestbredden og i Gaza, hele 120000 flere enn da Rabin tok Arafats hånd i 1993.

FREDSPRISVINNER

Shimon Peres var arkitekten bak de israelske bosettingene. Etter okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 ville han bygge strategiske bosettinger for å garantere den israelske statens sikkerhet. Legendariske Moshe Dayan, generalen med øyelappen, hjernen bak Israels seier i seksdagerskrigen, ville ikke. Moshe Dayan mente bosettinger på arabisk jord ville skape flere militære problemer enn løsninger. Shimon Peres vant fram, og siden slutten av 1967 har Israel reist nærmere 200 bosettinger og utposter på okkupert mark.

NETTVERKET AV

bosettinger og bosetterveier kutter Vestbredden og Gaza i biter. Det er ikke lenger et sammenhengende Palestina å mure ute, langt mindre et Palestina med overlevelsesmuligheter som egen stat. I mellomtida koster det Israel blod og milliarder av kroner å holde bosettingene oppe. Hatet og dødsforakten blant palestinere vokser for hvert nye palestinske hus og hver jordflekk som fjernes for å beskytte de folkerettsstridige bosettingene. Samtidig radikaliseres bosetterne i sin kamp mot palestinere og en israelsk regjering de mener er myk. Ekstreme bosettergrupper er i dag det israelske demokratiets største indre trussel, og i Israels fragmenterte politiske landskap har de kraft til å blokkere det meste. Løsningen ekstreme bosettere vil ha, er den samme som fundamentalistiske palestinere vil ha: hele kaka. For bosetterne betyr det Vestbredden og Gaza som israelsk eiendom. Punktum. Oslo-prosessens død var en seier for dem, og nå blokkerer bosettingene en meningsfull separasjon. En effektiv atskillelse av palestinere og israelere er ikke mulig uten å fjerne bosettinger, men det vil ikke Sharon. Isteden bygges det murer og gjerder på kryss og tvers for å beskytte grupper av bosettere, murer som ødelegger utsiktene for en sammenhengende palestinsk enhet, men som aldri vil kunne garantere israelere sikkerhet. Alt fordi den politiske kostnaden av å gjøre det eneste fornuftige, å fjerne bosettinger, er for høy.

DET VAR KRIGEREN

Moshe Dayan, og ikke Shimon Peres, som fikk rett. De israelske bosettingene har vokst seg ut av kontroll, og er i dag en gigantisk sikkerhetsbyrde for staten Israel. Og antallet bosettere bare øker. Først økte antallet fordi tanken var Israels sikkerhet, så økte det fordi bosetterne var verdifulle forhandlingsbrikker i Oslo-prosessen, men nå øker antallet av seg selv. Israel har nådd punktet der landet må velge, uavhengig av Yassir Arafat eller veikart: Fortsatt blodig okkupasjon for å beskytte bosettere som radikaliserer Israel, eller å fjerne bosettinger med makt ut fra egeninteresse og israeleres sikkerhet. Men om Arafat får en borgerkrig i fanget dersom han slår ned på Hamas, kan en israelsk statsminister få det samme hvis han fjerner bosettere med makt. Og hvilken israelsk statsminister tør det? Én har allerede mistet livet fordi han ville prøve. Han het Yitzhak Rabin.