Sjarmerende despot

Det er smått med nasjonale strateger i Norge i dag, men i Sverige har de alltid hatt en Wallenberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvem kan sies å være nasjonale strateger blant dagens kapitalister, bedriftsledere og politikere? Foreløpig leter jeg forgjeves. De er dessuten vanskelig å oppdage i samtida. De framstår først når de lange linjer i samfunnsutviklingen har avtegnet seg. Det blir derfor historikeren som får æren av kroningen. Kriteriene er selvsagt vage.

Vi har allerede fått 60- 70 milliardærer her til lands, vel å merke på papiret, på Trygve Hegnars papir. Det er en broket forsamling av redere og kjøpmenn, eiendomskonger og børskonfirmanter. Jeg våger ikke å nominere noen av dem som nasjonale strateger. Uansett det kapitalistiske støynivået og med hvilken fart formuene akkumulerer for tida, må hele bunten finne seg i å leve i skyggenes dal. I øyeblikket avsetter de også bare en dvergaktig skygge mens jeg har gleden av å lese biografien om den største strateg blant Nordens kapitalister i moderne tid, Marcus Wallenberg, som døde i 1982. I dag finnes heller ikke hans familie blant Sveriges 18 milliardærer. Selv var han nok lite opptatt av en slik liste. «Mina pengar kan jag ändå inte ta med mig i graven,» pleide han å si.

Marcus Wallenbergs aktive tid faller sammen med den svenske folkhem-modellens blomstringstid, fra tidlig på 1930-tallet til slutten på 1970-tallet, ja, under det sosialdemokratiske hegemoniet. Sveriges industrielle, økonomiske og politiske historie kan ikke beskrives uten at han blir en av hovedpersonene. Nettopp hans livsverk antyder hvor strenge kriteriene bør være for å kunne utropes til nasjonal strateg. Drivkreftene og forutsetningene er mangslungne.

I tilfellet Wallenberg er det enkleste fortsatt å feste blikket mot formuearven og tradisjonen. Gjennom tre generasjoner vokste formuen jevnt og sikkert som en samlet enhet, med en familiebank, Stockholms Enskilda, som hovedinstrument. Den ble aldri Sveriges største, men på grunn av forsiktighet og dyktig håndverk overlevde den alle kriser, ja, ikke en gang Krüger-krakket rystet dens grunnvoller. I den strenge familietradisjonen, som ble båret fra far til sønn, var familieformuen først og fremst en aktiv forvaltningssak, til støtte for den langsiktige utvikling av svensk næringsliv, med direkte ansvar for den enkelte bedrift. Banken ble selve kjernen i byggingen av industriimperiet. Jeg nevner i farten flaggskip som Ericsson, Atlas Copco, Asea, Papyrus, Saab, osv...

For det andre fikk ingen overta roret, særlig ikke i banken, uten solid utdanning og praktisk skolering, framfor alt i utlandet. Marcus var en voksen mann da han for alvor fikk ansvar for bankvirksomheten etter sin eldre bror, Jacob. Industriell og teknologisk kompetanse var hovednøkkelen til all utvikling. MW var en kapitalistisk ingeniør. Han var ekstremt interessert i ny teknologi. Penger skulle satses i produksjon, ikke spekulasjon. Avkastning skulle gå til forskning. Han hadde bare forakt til overs for respektløse konfirmanter på børsen, for ikke å snakke om privat overforbruk. Selv likte han å framstille seg som idrettsmann. Et av Marcus' valgspråk var «Genom nyskapande sker framåtskridande». Det var langt mer dekkende enn familiens gamle «Att vara, men inte synas».

Et annet hovedtrekk ved denne nasjonale strategen: sterkt internasjonalt orientert, men samtidig en blågul kraftpatriot. Svensk næringsliv skulle i sin kjerne være svensk! Han forente høyborgerlig konservatisme med politisk pragmatisme, var sjelden pessimistisk og framførte ikke den tradisjonelle sutringen over styresmaktene. Han spilte alltid der ballen lå, lyttet til fagbevegelsen og var alltid på konstruktiv talefot med sosialdemokratiske ledere som Tage Erlander og Gunnar Sträng. «Han bygde Sverige med oss,» sa Erlander ved hans død.

Sine enorme kunnskaper, internasjonale kontakter og sin forhandlingsevne stilte han frikostig til nasjonens tjeneste, ikke minst under verdenskrigen. Han var drivkraften bak handelsavtalene som var viktige for å beholde nøytraliteten. Biografien dokumenterer at det verken hos ham eller familien eksisterte nazisympatier, men det ble riper i lakken da man oppdaget at banken var blitt brukt som dekkoperasjon for tyske eierinteresser i Amerika.

Det viste seg til sjuende og sist at Marcus Wallenberg på sine eldre dager kunne bryte dramatisk med selve familietradisjonen. Han innså at familiebanken var altfor liten til å mestre en ny tids kapitalutfordringer. Han drev igjennom en fusjon med Skandinaviska Banken, mot sin brors vilje. Og etter at hans eldste sønn, Marc. jr., banksjefen, begikk selvmord under trykket av både farens forventninger og følelsen av egen utilstrekkelighet, fortsatte folkepensjonisten å kaste seg over industrielle fusjoner og strukturomstillinger i næringslivet, i høyt tempo.

Hvordan var han som bedriftsleder? For meg framstår han som en sjarmerende despot, som svingte fra brutalitet til omtanke. Hans evne til å finne unge, talentfulle medarbeidere ble legendarisk, ikke minst i skoleringen av dem, alt fra høyt arbeidstempo til hvordan man overvant jetlag og skulle kle seg slik at man ikke fikk unødvendige avbrekk i arbeidsdagen. Han var langt fra noen dyp og reflektert tenker. Hans biograf ser og beskriver hans liv gjennom hans arbeid, kort sagt: et handlingsmenneske. Det finnes ikke i Norden og Europa for øvrig at en enkelt mann og hans familie har hatt en slik innflytelse over et lands industriliv som Wallenberg. Selvsagt tilhører alt dette en forgangen epoke, men kanskje en og annen på Hegnars liste vil finne et eller annet korn å tygge videre på hvis de snubler over biografien. (Ulf Olsson: «Att förvalta sitt pund». Ekerlids Förlag.)