Sjef med humør

Navn: Bjørn Erik Simensen Alder: 51 Yrke: Operasjef

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han går spennende måneder i møte. For Stortinget har lovet seg selv å bringe operasaken opp igjen i løpet av vårsesjonen. Fjorårets ynkelige ikke-vedtak skal rettes opp.Men en plassering på Vestbanetomta eller i det etter hvert politisk korrekte Bjørvika er kanskje ikke det som opptar Bjørn Simensen (51) aller mest. Operasjefen vandrer rundt i de trangboddelokalene på Youngstorget i Oslo og dagdrømmer om bedre plass, mer festivitas, pomp og prakt og en evigvarende applaus. En dag får Norge et nytt operahus, men er Simensen sjef da?Han har «tatt pause» fra denne jobben før. Første halvpart av nittitallet var han sjefredaktør her i huset. Her fylte han møterommene med sin hjertelige latter, startet søndagsavis og satte gjeldende opplagsrekord for Dagbladet.Som leder er Simensen praktiker. En handlingens mann, djerv i beslutningene, holder høy fart inn i svingen, men er befriende fri for personlig prestisje på kladdeføre. Evnen til å gjøre om de gale beslutningene er nesten like stor som neseteften for å velge riktig vei. En ikke udelt problemfri oppvekst i skogen mellom Jessheim og Eidsvoll lærte lysluggen å tro på egne evner og arbeide målbevisst. Likevel har han sansen for improvisasjon, og det er ikke få ideer som faller ned i hans hode i løpet av en arbeidsdag.Alle hans påfunn er kanskje ikke like gode. Før OL på Lillehammer i 94 syslet han med planer om å få heist opp en stor ballong i luftrommet over dølabyen. Den skulle henge der under vinterlekene og se ut som et sammenrullet Dagblad. Simensen var altfor seint ute med å søke luftfartsmyndighetene og LOOC-ligaen om tillatelse, så det ble med tanken. Like greit, mente mange.På Den norske opera får hans kreativitet full uttelling, i hvert fall nok til at mange av forestillingene trekker folk. «Den flygende hollender» er nettopp spilt så det formelig har knaket i Folketeaterbygningens vegger, og langt ut i mars er det bare få billetter igjen til Csardasfyrstinnen. De største sceniske forventningene til årtusenets siste måneder har nok operasjefen til Stein Winges oppsetning av Puccinis «Trittico».Men så var det dette operabygget, da. Før publikum dør av mangel på surstoff og de folkevalgte er ferdige med debatten, skal operasjefen få bruk for stadig mer av sin musikalitet og sittgode humør. I denne saken har haningen glede av noe så verneverdig som ei fortid i Venstre.