Sjef over sjefen

I Kristelig Folkeparti vil de observasjoner som følger etter denne innledningen, helt sikkert bli oppfattet som dypt urettferdig, kanskje til og med som hets.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet

av denne vinteren og våren har det utviklet seg en spesiell dialog mellom denne avisa og Kristelig Folkepartis nye leder, nå arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten. Statsråden som fikk brorparten av to departementer og litt av et tredje i sin nye portefølje ved regjeringsomdanningen, takket Dagbladet i går for hjelpen til å sveise sammen det partiet han i vinter ble valgt til å lede. Men takken var ikke varm. Den kom fra et parti som ikke fikk noen Dagfinn-effekt, men som ble sveiset sammen på fem- seks prosent av striden om homofile i menigheten, abortomkamp fordekt som innskjerping av tilbudet til gravide om ultralydundersøkelser og om bioteknologiloven. Kristelig Folkeparti hadde en gang som mål å bli det største på borgerlig side. Det målet ble formulert under jubellandsmøtet i Bergen våren 1999 av mannen som heller ikke da var partileder, men statsminister i sin første regjering, den lykkelige, sammensveiste, og i KrF-kretser stadig varmere omtalte, Bondevik I. Vi snakker om Kjell Magne Bondevik som for første gang i denne manns minne, i går befant seg utenlands på tjenestereise da partiets valgte leder skulle oppsummere stortingssesjonen.

Det er

selvsagt mulig jeg tar feil, men tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland oppsummerte aldri alene og uten Bondevik ved sin side enten han var statsminister eller innom Stortinget de månedene Jens Stoltenberg okkuperte statsministerkontoret hans i Høyblokka. I vår nøyer Bondevik seg med å oppsummere på regjeringens vegne.

Fra Statsministerens kontor vil de si at statsministeren altså var forhindret av en utenlandsreise planlagt for lenge siden, og det er selvsagt lov å tro på den. For de fleste av oss andre er fraværet i går nok et signal om at Kjell Magne Bondevik er på vei ut av norsk politikk etter at Dagfinn Høybråten overtok ledelsen av partiet og Bondevik selv takket nei til en ny stortingsperiode. Bondeviks fravær faller sammen med at Høybråten har fått så mye å gjøre i den omorganiserte regjeringen at han av oss i mediene har fått stempel som «superminister». KrFs parlamentariske leder, Jon Lilletun, synes vi hadde vært flinke med den.

Samlingen

av ansvaret for arbeidslivet, trygder og sosiale tjenester i et superdepartement er nok et ærlig forsøk på å finne løsninger på regjeringens hovedproblem foran valgkampen, som er at arbeidslivet er blitt tøffere og mer utstøtende i løpet av disse åra med skattelettelser og liberaliseringer. Men det er samtidig en profilering av Dagfinn Høybråten slik at han får politisk tyngde til å konkurrere med Erna Solberg når Høyre krever å få statsministeren idet Kjell Magne Bondevik etter valget trekker seg for å bli biskop, fylkesmann eller økumenisk president for en eller annen kirkelig organisasjon som godtar at Bondevik ikke vil bo fast i utlandet.

På partiets pressekonferanse i går var det lenge uklart om Høybråten var blitt superminister for å gi Kristelig Folkeparti økt trøkk bak partiets fire F-er som er Familie, Frivillighet, Fattigdom og Fornyelse, eller for å få flere trygdete tilbake i jobb. Et langt stykke ut i pressekonferansen på den urbane café Celcius presiserte han at det siste kommer først, men så kommer det første på andreplass.

Etter hvert vil nok Høybråten få mer trening i den øvelsen det er å svare på spørsmålet om hvem han vil samarbeide med. Han var også i går lynrask til å konstatere at Trond Giske vil fjerne kontantstøtten, at Karita Bekkemellem Orheim er upålitelig i spørsmål om trosfriheten og at Arbeiderpartiet i sin alminnelighet ikke har forstått hvor avgjørende verdispørsmålene er for hvem KrF vil samarbeide med.

Uansett hvor innsmigrende Jens Stoltenberg frir og frir, står toppfolkene rundt ham til stryk i Høybråtens karakterbok. Så i den grad Stoltenberg fremdeles drømmer om et framtidig forhold til Kristelig Folkeparti, vet han at nå bestemmer Høybråten. For oppnår ikke samarbeidsregjeringen nytt mandat ved valget, er jo Bondevik verken statsminister eller stortingsrepresentant. Men fylkesbiskop kan han bli.