«Sjelens ingeniører»

På den første internasjonale forfatterkongressen i Moskva, forsvarte Sovjetunionens ledende dikter Maksim Gorkij den «sosialistiske realismen». Det er 70 år siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AUGUST 1934.

Salen var stappfull. Lenins og Stalins portretter hang side ved side med Gorkij, Balzac, Shakespeare, Dante og Goethe. Og på benkeradene satt blant annet André Malraux, Klaus Mann, Anna Seghers, Martin Andersen-Nexø, Isaac Babel, Boris Pasternak, Ilja Erenburg, Louis Aragon og Paul Nizan, men ikke Céline. Hans roman «Reise til nattens ende» var oversatt til russisk, men han befant seg i Leningrad.

Stemningen i salen var upåklagelig. Gorkij førte an debatten.

Den relative friheten sovjetiske forfattere hadde på 1920-tallet, hadde fått en brå slutt i 1929. Stalin bestemte da at både bønder og intelligensia skulle kontrolleres av kommunistpartiet. Den forhatte russiske foreningen av proletarforfattere, RAPP, ville tvinge forfatterne til lydighet. Den ble erstattet av Den sovjetiske forfatterunionen, der alle som ønsket å skrive måtte være medlemmer. Der hadde Stalin plassert Gorkij som formann i 1932, etter å ha «restrukturert» de kunstneriske miljøene.

MEN STALIN

skapte fremdeles illusjoner utenfor Sovjet. Han brente tross alt ikke bøker. Og Sovjetunionen fascinerte. Særlig de franske intellektuelle fulgte utviklingen.

Stalins talsmann i kulturspørsmål, Andrej Zhdanov, tok ordet. Fra nå av skulle den nye linja være «sosialistisk realisme». Litteraturen skulle heretter være lettfattelig, for vanlige mennesker, presentere positive helter og ha en lykkelig slutt. Zhdanov kalte forfatterne for «sjelas ingeniører»

Han var lite kjent i utlandet, men Gorkij var en stjerne. Blitzen lynte da han steg opp på tribunen, etter først å ha bedt om at publikum stumpet sigarettene. Gorkijs ansikt var neste bortgjemt av enorme mustasjer. Men ifølge Klaus Mann så han ut som en gammel, døende mann.

GORKIJ GIKK

krast ut mot den borgerlige romantikken, som avledet oppmerksomheten fra sannheten. For ham skiftet den vestlige litteraturen ut sannheten med nihilismens fortvilelse.

Det ble ikke så lett for de 40 utenlandske kollegene å ta ordet etter Gorkij.

-  Hvis forfatterne er «sjelas ingeniører», må de ikke glemme at en ingeniørs høyeste funksjon er å oppfinne, sa Malraux, for hvem kunst ikke var «en underkastelse, men en erobring». James Joyce og Marcel Proust ble hengt ut som henholdsvis «søppelhaug» og «uvirksom skabb».

PUBLIKUMMET

var ganske uvanlig for en litterær kongress. Det besto av arbeidere, bønder og soldater. Klaus Mann, påvirket av stemningen, fant plutselig ut at det var på tide med en roman om metallindustrien.

Det var en merkelig kongress. Det ble også den siste før terroren. KGB var overalt. Ossip Mandelstam var allerede arrestert. 180 av kongressdeltakerne sto som de neste på lista. Av 1934-kongressens 591 deltakere levde ikke flere enn en tiendedel 20 år seinere, på den neste store kongressen. 70 år seinere er det verdt å reflektere over.