Sjokk og skrekk

«Vi er omgitt av krig, selv her hvor krigen ennå ikke er. Den omslutter alle våre tanker og følelser.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AL-QAIM, 22. MARS: I natt falt bombene noen kvartaler fra leiligheten i Bagdad. Jeg begynte å skjelve. Vi priser Gud for at krigen så langt ikke har rammet direkte her i Al-Qaim ved grensa til Syria, men våre tanker og følelser er igjen i Bagdad. Og vår datter Nawar. Hun bor heldigvis litt øst for sentrum og det har ikke vært bombing i de områdene. Så langt. Men jeg ringer hele tida. I natt ringte jeg hver gang vi fikk melding om at flyalarmen gikk. Og Nawar fortalte på telefonen hvordan stuebordet hoppet når de store rakettene traff sine mål. Hun og mannen Duraid tilbringer nettene i kjelleren på huset.

VI HØRER at denne bombingen kalles for «sjokk og skrekk»-kampanjen. Vi er i sjokk og vi er redde. Vi er omgitt av krig, selv her hvor krigen ennå ikke er. Den omslutter alle våre tanker og følelser. Mennene går ubarbert og bartene vokser fordi bare det å barbere seg er å tenke på noe annet - og det er det ikke plass til.

REDSELEN blir ikke mindre etter hvert som timene med krig går. Folk husker hva som skjedde i 1991. Da ble strømmen plutselig borte. Så kom det ikke mer vann i springen. Telefonene døde. Jeg har også disse minnene. De gir næring til min bekymring nå. Når går strømmen? Når får vi ikke mer vann? Når kuttes telefonen slik at jeg ikke lenger får ringt til Nawar i Bagdad? Denne frykten gnager alle. I dag så jeg en fattig familie som forsøkte å lagre vann i plastposer de hadde funnet på søppelhaugen.

MIN BROR Jihad har satellittfjernsyn, og vi følger armeen som nå bomber og invaderer vårt land på direkte fjernsyn. Vi ser tanksene rulle gjennom ørkenen i sør. Vi ser når bombene faller og knuser bygninger vi kjenner godt fordi vi bor rett overfor dem. Vi får vite når de store B-52-flyene letter fra sine baser langt borte. Vi venter i frykt, for vi kjenner disse flyene og deres dødelige kapasitet veldig godt.

Men vi vet ikke helt hva som er sant og hva som er usant. Vi er utsatt for en psykologisk krig også. Mange av TV-bildene vi ser, blir sendt for å skremme. Jeg snakker med folk, jeg spør flyktningene som kommer fra Bagdad og jeg ringer rundt. Men alle forteller ulike historier om hvor amerikanerne er, når fienden kommer, hvilke hus som brenner i Bagdad og hvilke andre steder som bombes.

DET KOMMER hele tida nye familier til Al-Qaim nå. De ønsker å krysse grensa til Syria, men den er stengt. Moskeene i byen har åpnet sine dører for flyktningene. De som har råd, leier rom. Prisene er skyhøye. De som har familie eller venner, trenger seg sammen i deres hus. De som ikke har noe, sover i gata. Skarene i gata som trosser den bitende kulden som har rammet oss, vokser for hver dag som går.

I JIHADS HUS er vi nå fire familier. Vi har kommet nærmere hverandre nå. Jeg og min familie og våre slektninger. Vi føler alle varmen i vårt slektskap.