Sjørøverskatten

Ingen partier kan i dag gå til valg og vinne på å øke skattene. Det er arven etter Margaret Thatcher og Ronald Reagan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG VARSLER

Kjell Magne Bondevik og Per-Kristian Foss en pause i skattelettelsespolitikken som er deres regjerings fundament slik det er nedfelt i Sem-erklæringen. De lovet å redusere statens skatteinnkreving med 31 milliarder kroner i året. 19 milliarder er fjernet i Bondeviks to første budsjetter. Det står 12 igjen, men de skal bort først i valgårsbudsjettet for 2005. Dersom Bondevik altså får fortsette.

Bondevik II har et høyrepolitisk grunnlag som Arbeiderpartiet også delvis har adoptert. Forklaringen på det er enkel. Ingen partier kan i dag gå til valg og vinne på å øke skattene. Se på Oslo. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti hadde Oslo-valget i lomma etter at det Høyre-dominerte byrådets popularitet sank som en stein. Men så gikk Gerhardsen og Pahle til valg på å finansiere skole, kollektivtransport og eldreomsorg med økt eiendomsskatt. Skatter er noe sjørøvere og sosialister er glade i, svarte Høyre. Erling Lae berget skinnet mot alle odds.

LYTT NØYE

til det Jens Stoltenberg svarer når han blir spurt om han har tenkt å gjeninnføre skattene som Bondevik II har fjernet. Disse inntektene lar seg ikke gjeninnføre av et parti som vil vinne valg.

Skatteopprøret fikk mye oppmerksomhet da Anders Lange lanserte sitt Anders Langes parti til sterk nedsettelse av offentlige skatter og avgifter i Saga kino i Oslo i 1973. Men innflytelse fikk partiet først mye seinere. Valgene av Margaret Thatcher i Storbritannia i 1979 og av Ronald Reagan i USA i 1980, både inspirerte og forsterket den høyrebølgen som løftet fram det etablerte Høyre under ledelse av Erling Norvik og Kåre Willoch. Høyre ble valgvinner i 1981 etter en valgkamp med mye nytale om tilbudssideøkonomi og «den dynamiske skattepolitikken» som ble Høyre-ledernes hjemmesnekrete oversettelse av Reagans «trickle down»-økonomi.

GEORGE GILDER,

som nå er bredbåndsguru i USA, skrev boka «Velstand og nød» («Wealth and Poverty»). Reagan leste lite, men den boka bar han demonstrativt med seg rundt omkring. PR-maskinen malte den oppover bestsellerlistene. Budskapet var at om bare de rike slapp å betale skatt, ville deres ledige penger overrisle samfunnet, skape jobber og karrieremuligheter slik at alle til slutt kunne ri rike inn i solnedgangen mot den skinnende byen på høyden. Reagan som ikke knuslet med detaljer i teoretiske spørsmål, forkynte at når skattene ble satt ned, ville statens inntekter synke bare midlertidig. Snart ville de i stedet øke fordi flere fikk jobb og kunne betale skatt, samtidig som færre ville gå på trygd.

Det var populært. Willoch holdt det gående lenge med dette. Carl I. Hagen også, men han snakker ikke lenger mye om slike sammenhenger. Han griper nå til oljefondet når han trenger penger til sine firefelts motorveier overalt.

ALLE POLITISKE PARTIER

i de vestlige demokratiene har etter hvert skaffet seg en politikk for å dempe pengestrømmen gjennom offentlig sektor. Med visse lokale varianter og ulikheter innenfor hovedtendensen har denne tenkningen dominert debatten i 25 år. Tida er inne til å legge bort all PR-mumbo-jumbo og sjekke fasit slik den er etter den siste folketellinga i USA. Antallet rike og vanvittig rike mennesker har økt voldsomt. Tallet overgås bare av de nye millionene som er havnet under fattigdomsgrensa. Og verken staten eller lokale myndigheter har lenger penger til å gjøre noe for dem. De siste skattelettelsene som Bush-regjeringen og det republikanske flertallet i Kongressen har vedtatt, gjør budsjettunderskuddet i USA både gigantisk og permanent i åra framover.

SKATTELETTEPOLITIKKEN

har lyktes med sitt egentlige prosjekt, som avkledd alle omskrivninger er å bygge ned staten og redusere offentlig sektor og svekke styringsmulighetene til offentlige organer og myndigheter slik at inntekter og formuer ikke blir tvangsmessig omfordelt. Kort og godt, sikre at de rike forblir rike.

Men til neste år tar altså Bondevik en liten pause, for så å komme sterkt tilbake med sin dynamiske versjon for å bøte på rekordledigheten som er akkumulert i hans regjeringstid.