Sju magre år

Dette er like viktig som Berlinmurens fall, sa daværende FAFO-leder Terje Rød-Larsen da Yassir Arafat natt til 10. september 1993 skrev under på at PLO anerkjente den israelske staten. Dagen etter underskrev Israels statsminister Yitzhak Rabin på at Israel anerkjente PLO. Den historiske Oslo-avtalen var i havn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det manglet ikke på optimistiske toner da avtalen ble undertegnet i hagen utenfor Det hvite hus i Washington 13. september. Plutselig var Norge den sentrale aktøren i verdenspolitikken, og norske fredsmeklere med utenriksminister Johan Jørgen Holst i spissen ble hyllet for sin innsats. I løpet av fem år skulle endelig fredsavtale være i havn.

  • Oslo-avtalen var først og fremst et rammeverk som skulle bygges videre ut. Israelerne skulle gradvis trekke seg ut av okkuperte områder på Vestbredden og i Gaza, og palestinerne skulle gradvis få selvstyre. De vanskeligste stridsspørsmålene, som kontrollen over Jerusalem, palestinske flyktninger, jødiske nybyggere og fordeling av vann, ble utsatt.
  • Kritikerne av avtalen pekte på at den var full av hull, og noen sammenliknet den med en sveitserost. «Jeg betrakter Oslo-avtalen som et rent skandinavisk anliggende,» sa den anerkjente britiske Midtøsten-korrespondenten David Hirst til meg bare noen uker etter at avtalen var undertegnet. Han hadde ingen tro på den. Norske fredsmeklere mente at det var riktig å begynne med rammeverket. Når den gjensidige tilliten var bygd opp, ville det bli mye lettere å løse de virkelige flokene, mente de. En del av oss journalister som hadde reist rundt i Midtøsten siden 70-tallet, delte ikke all optimismen. Her var tross alt religiøse og etniske motsetninger som går helt tilbake til Det gamle testamentet.
  • Oslo-avtalen ble som en baby med åndedrettsproblemer, tatt ut og inn av kuvøsen. Motgang fulgte medgang og vice versa. Men avtalen skapte noe nytt. For første gang begynte israelere og palestinere å se på hverandre som medmennesker og samtalepartnere. Israelske og palestinske politifolk samarbeidet utenfor den bibelske byen Jeriko i 1994. Hvem ville trodd det noen år tidligere?
  • For palestinerne betydde Oslo-avtalen anerkjennelsen av at de hadde krav på sin egen stat. For israelerne førte avtalen til et langt bedre forhold til de arabiske nabostatene. Det ble undertegnet fredsavtale med jordanerne og forhandlet med syrerne. Et land som Oman åpnet interessekontor i Israel, og israelerne gjorde det samme i Oman. Og imens levde Oslo-avtalen videre - med og uten kunstig åndedrett.
  • Det så ganske bra ut i sommer da president Bill Clinton gjennomførte de såkalte Camp David-forhandlingene. Men det strandet på hvem som skulle ha kontrollen over Øst-Jerusalem, ikke minst den hellige plassen som israelerne kaller Tempelhøyden og palestinerne Haram al-Sharif. Det var der Ariel Sharon gikk sin katastrofale spasertur for drøye to uker siden.
  • Det er lett å være etterpåklok og si at mye kunne vært gjort annerledes. Ett synes imidlertid sikkert, en litt større porsjon sunn skepsis hadde vært på sin plass både fra norske og utenlandske fredsmekleres side. Israelerne er beinharde forhandlingspartnere som ikke gir en kvadratcentimeter mer enn de må, og som skyter først og spør etterpå. Yassir Arafat er en autoritær eksgeriljasoldat, lite egnet til å lede en palestinsk stat bygd på demokratiske verdier. Kanskje burde det internasjonale samfunnet, anført av USA, lagt langt sterkere press på partene, ikke minst på Israel. Oslo-avtalen la til side FNs resolusjoner som krevde at israelerne ga tilbake Vestbredden og Gaza, okkupert under seksdagerskrigen i 1967. Dermed måtte palestinerne bare nøye seg med deler av områdene.
  • Trolig ville fredsprosessen ha stanset en eller annen gang uansett, men ikke nødvendigvis med så mye blodsutgytelse som det har vært de to siste ukene. Terje Rød-Larsen, som sammenliknet Oslo-avtalens fødsel med Berlinmurens fall for sju år siden, slo torsdag fast at fredsprosessen er steindød i øyeblikket. Men det betyr ikke at nye fredsforhandlinger er utelukket på litt sikt. Før eller seinere må en løsning tvinge seg fram. Nå er det viktigste å hindre krig, i neste omgang trengs kanskje en porsjon nytenkning fra alle involverte parter.