Skaff deg en hobby

Hvordan overleve et traurig hjemmeliv og en meningsløs jobbtilværelse?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

DET ER SØNDAG. Vi er femti voksne og nesten like mange barn som står i ring og venter på at hoppekonkurransen kan begynne.

To bitte små, kritthvite ørespisser kommer til syne bak det første hinderet. Vi ser det alle sammen: Den vil aldri greie det. Men vi sier det ikke. Vi tier stille av hensyn til konkurransedeltakerne, i dette tilfelle en dverghare. Den nøler. Vi venter. Sagmuggen danser i lufta. Duften av lort og halm blander seg med vaffelosen fra den provisoriske bransjekafeen for kaninoppdrettere.

Nå er det altså hoppekonkurranse. Men haren hopper ikke. Eieren tar tak i beina dens og rister på dem. Dasker dem litt og kiler dem. Fortsatt ingen reaksjon fra harepusen. Vi venter tålmodig. Det er søndag og vi har ikke noe bedre å gjøre. Likevel: Vi begynner å bli litt rastløse. Et brøl er i ferd med å forme seg i folkedypet. «Hopp, da!» utbryter plutselig en guttunge. Dvergharen diskes og konkurransen kan fortsette.

Nestemann er ikke stort bedre. En baktung vedder med hengeører får et tupp i ræva - og river. Så kommer Black Beauty. Den svarte skjønnheten seiler selvsikkert over alle hindere. Samler bakbeina i lufta og daler vakkert ned på andre siden. Publikum klapper. Vi har en vinner!

DA SLÅR DET meg: Hva gjør jeg her? Hvorfor er jeg på kaninutstilling? Fordi det er søndag. Det er en sånn dag da jeg er for daff til å dyrke mine egne hobbyer. Jeg blir nødt til å snylte på andres fritidssysler. Kaninavl. Det burde vel være en enkel sak? Tydeligvis ikke. Kaninavlerne har sitt eget språk, sin egen sjargong, akkurat som fugletitterne og stjernekikkerne. To gamle karer sitter i bevernylon og sixpence og spiser rullekake i enden av lokalet. - Jo'a, det er moro å krysse, sier den ene. Den andre svarer ikke. Han er opptatt med å bla i et oppskriftshefte. «Marinert kaninlår med ratatouillesaus,» står det. Jeg sitter ved nabobordet.

Det er en hobby i seg selv, å være hobbysnylter. Jeg rusler videre med ørene på stilker. Noterer ned navn på kaninraser: blå wiener, fransk vedder, engelsk vedder, liten tysk vedder. Den er diger. «Feil kjønn - bedømmes ikke,» står det på ett av skiltene. I buret sitter en viltgrå hermelin og stirrer vantro ut gjennom sprinklene. Jeg noterer flere raser: russer, japaner, hollender og trønder. Trønder? HOBBYSNYLTING KAN aldri bli kjedelig. Det er det som er det fine. Med unntak av IQ-klubben Mensa later det til at de fleste fritidssysler byr på relativt enkle problemstillinger. Oversiktlige forhold. Trygghet og tilhørighet til miljøet. Kort sagt: alt det vi savner ellers i livet.

Fritida vår blir viktigere og viktigere. Vi skifter arbeidsplasser og ektefeller så det renner etter, men betaler trofast kontingenten til de klubbene som vil ha oss som medlemmer.

Ifølge den siste store forbruksundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå brukte vi mer penger på fritidssysler enn på mat i 1999. Hverdagen tilhører «hobbyistene», folk som setter mer pris på hobbyen sin enn på jobben, partneren, ja, livene sine. Bare spør basehopperne. Eller rosedyrkerne. Eller fluefiskerne. Jeg vet om en bankmann. Når han går på jobben, så er det fordi han trenger penger til sport og spill. Likevel er det ham direktørene ringer til. De må jo ha dagens travtips. Gjennom hobbyene våre lever vi ut de dypeste konkurranseinstinktene og de simpleste konfliktene. Se på medlemmene av styret i boligselskapet. - Fortell litt om deg selv. Hva driver du med på fritida? spør vakre Miranda den mannlige kidnapperen sin i John Fowles' roman «The Collector». - Jeg er entomolog, jeg samler på sommerfugler, svarer han. - Så nå samler du på meg, sier Miranda.

Av alle hobbyister forekommer samlerne meg å være de skumleste. Hannibal Lecter i «Nattsvermeren» har vel også en slags hobby?

JEG KJENTE en fyr som drev med modellfly. På tross av et sjelløst ekteskap og en meningsløs jobbtilværelse var han lykkelig. Han hadde jo flyene. Han så fram til helgene, da han skulle få treffe likesinnede. Barndommen hans hadde ikke vært noe særlig, men han overlevde. Ifølge ham selv var det takket være flyene: - Mens lillebroren min satt og grein på rommet, var jeg helt fordypet i spørsmålet om hvilket lim jeg skulle bruke til vingene. Hobbyer redder liv. Dessuten virker de identitetsskapende. Jeg husker på syttitallet, da gikk det et klart skille mellom hestejentene og hundeeierne. Vi hadde vært vårt blad, Min Hest og Min Hund. Det fantes ikke noe magasin som het Min Kanin, ellers ville jeg sikkert abonnert på det.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer