Skal dø hjemme

Oddvar Thun (43) har fått dødsdommen, men han vil ikke dø på sykehus. Lastebilsjåføren har uhelbredelig kreft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ved St. Olavs Hospital får han hjelp til å lindre smertene, slik at han kan tilbringe sin siste tid hjemme.

Hver dag er en kamp for ikke å miste motet, ikke gi opp. Men de plagsomme tankene nekter å slippe taket.

- Det er så urettferdig, dårlig gjort. Jeg som aldri har gjort en katt fortred. Hvorfor akkurat meg? Sånn tenker jeg hele tida, sier Oddvar Thun.

Han sitter på en stor, myk pute i sofaen hjemme i rekkehuset på Kvål utenfor Trondheim. Beina er hovne av væsken som kroppen ikke klarer å fordele. Store smerter herjer konstant gjennom ryggen, bekkenet og høyrefoten. Det er én dag siden Oddvar Thun kom hjem etter ei ukes opphold på Seksjon for lindrende behandling (SLB) ved St. Olavs Hospital. Medisindosene er finjustert. 43-åringen føler seg i bedre form enn på lenge.

- Hjelpen jeg får er helt suveren. Jeg får være hjemme så lenge jeg orker, samtidig som jeg kan ringe sykehuset og be om å bli lagt inn når smertene blir uutholdelige. Tryggheten på at jeg kan dra dit når jeg vil, gir meg ekstra støtte, sier Oddvar Thun.

11. SEPTEMBER: Den livsglade lastebilsjåføren merker at noe er galt med den høyre foten. Lårmuskelen knyter seg. Han kjenner ilinger fra ryggen og nedover. Legene mistenker at det kan være isjias eller prolaps, men et halvt år og utallige prøver seinere finner de en bløtdelssvulst i Oddvar Thuns høyre setehalvdel og en svulst i halebeinet.

- 11. september i fjor fikk jeg telefon fra legen om at jeg måtte komme innom. På bussen kom meldingen om at to fly hadde styrtet inn i World Trade Center over radioen. Noen minutter seinere fikk jeg beskjed om at jeg hadde kreft. Det var som om verden sto stille den dagen. Jeg ble helt kald inni meg, sier Thun.

DIAGNOSEN: 43-åringen fikk diagnosen leiomyosarcom, en svært sjelden kreftform. I Thuns tilfelle er operasjon umulig, og verken cellegift eller strålebehandling kan drepe kreftcellene. To uker før jul i fjor ble han gitt opp av legene. I januar ble han overført til Seksjon for lindrende behandling. Det eneste legene nå kan gjøre for Thun, er å døyve smertene, og gi ham og familien hjelp og støtte den siste tida han har igjen å leve.

- Å få bo hjemme betyr alt. Her kan jeg se på TV, legge beina i sofaen, ta meg en røyk når jeg vil. Jeg klarer aldri å slappe helt av på sykehuset, sier Thun.

Fire ganger om dagen har han besøk av den kommunale hjemmesykepleien. Om morgenen linner de beina hans, lager frokost og smører lunsjpakke. Utpå ettermiddagen kommer de innom med varm mat, og to ganger hver kveld stikker de innom for å se at alt står bra til.

- Foreløpig har jeg vært mest hjemme, men jeg vet ikke hvordan det blir når sykdommen forverrer seg, sier Thun. Hans høyeste ønske er å dø hjemme, med sine nærmeste rundt seg.

- Når den tid kommer, vet jeg at sykehuset stiller opp og gjør det mulig for meg, sier han.

Dødsangst: Sommersola skinner over terrassen i Skrivarbakken på Kvål. Katten slumrer under en hagestol, mens matfar blåser en rullings opp i røyk.

- Jeg planlegger å selge huset og bruke pengene på meg selv, kona og sønnen min. Kanskje klarer jeg å holde meg såpass frisk at jeg klarer å reise litt. Kanskje finnes det behandling for meg i utlandet. Jeg har ikke gitt opp, sier Thun og skuer utover de grønne åkrene.

- Hva er det du frykter mest?

- Hva som skjer etter at jeg er død. Skal jeg kremeres? Og hva skjer når kistelokket legges på, jeg som har klaustrofobi? Dette er tanker som henger ved meg mye mer enn frykten for plagene jeg må igjennom før jeg kommer dit, sier Thun åpenhjertig.

PÅ HJERTET: Når frykten er som verst, er det godt å ha noen å prate med. Det får han på Senter for lindrende behandling.

- Jeg har tilbud om å prate med prest, men sykepleierne holder for meg. Alle er greie og forståelsesfulle. Til dem kan jeg øse ut av meg alt jeg har på hjertet, sier Thun.

43-åringen blir provosert over at lindrende behandling ikke har større prioritet innen norsk helsevesen.

- Jeg må ha like mye rett til å ha et bra liv selv om jeg har en sykdom jeg ikke kan bli frisk av, mener Thun.

Hvor lenge han har igjen, vet han ikke.

- Jeg vil ikke vite. Alt jeg vet er at det aldri vil bli noe av drømmen om å nyte pensjonistlivet i Thailand, sier 43-åringen.

HJEMMEKJÆR: Timeglasset renner ut for Oddvar Thun, og da betyr det alt å få være hjemme. - Jeg vil dø med mine nærmeste rundt meg, sier 43-åringen.