Skål for 68

Vi som i dag er de feite kattene i maktposisjoner, skylder 68-opprøret det meste. I dag er det glemt at revolten var en massiv frigjøringsprosess fra Einar Gerhardsens Norge. Fra klassesamfunnets undervisning, undertrykt seksualitet og håpløse kvinneroller. 68-generasjonen ville ha makt, og tok den. Det skal man ikke forakte. Det er makt politikk handler om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ukene som kommer vil vi bli overlesset med symboler og bilder: Studentopprøret i Paris, skuddene mot Rudi Dutschke, russiske larveføtter i Praha og antente amerikanske flagg. De fleste kommentarer vil gå ut på at dette var en brennende tornebusk som sloknet. 68-erne tror også det, når de sørgmodig ser ned på sine hengende mager, innfalne bryster, betrakter den fem år gamle bilen (det er Volvo nå, ikke 2 CV) og de oppkjeftige og upolitiske ungene som ble avlet mellom demonstrasjonene.

  • Hvorfor er denne generasjonen så motvillig til å følge Pablo Nerudas eksempel da han satte tittel på sin selvbiografi: «Jeg tilstår at jeg har levet»? Hvorfor all denne resignasjon - overbevisningen om at løpet er kjørt og at verden går til helvete på første klasse? Og framfor alt: Utryddelsen av troen på at overbevisning og rett kan forandre verden? Den har falt sammen som en sufflé som har stått for lenge i ovnen. Bak våre rygger ler de: Der går byråsjefen (eller redaktøren) som kastet stein på den amerikanske ambassaden. Ungdommen fra den gang er blitt til Dag Solstads lektorer.
  • Denne tristessen kan ha sammenheng med at 68-opprøret var mer potens enn politikk, mer retorikk enn revolusjon og mer tro enn overbevisning. Viktigst er likevel at revolusjonen spiste sitt eget barn. Det som var et frihetsopprør ble overtatt av totalitære ideologier. Det er jo gjerne slik at den som skal redde verden trenger en helhetlig ideologi, et system like perfekt og nitid som det botanikeren Carl von Linné skapte. Så er Linné også den eneste systemteoretiker som har overlevd alle. Han behøvde ikke si som Mao «la de tusen blomster blomstre», for så å tråkke på hver eneste en.
  • Det var det som skjedde i det merkelige landet Norge. Det ble båret bilder av Stalin 1. mai, og revolusjonær bunad på 17. mai. Venstresida glemte friheten, de søkende debattene (Pax-bøkene!) og de politiske resultatene. I stedet fikk vi klapringen fra marxistiske skaftestøvler. Alt som er igjen av dette nå er tåketalen til undergangsforfatteren Kjartan Fløgstad.
  • Dette skadeverket har gitt norsk radikalisme et dypt sår. Det er så vidt den lever. For hvem kan ha tillit til en politisk retning som både hyllet hønsestrikk og Gulag? Mangelen på identitet og historieforståelse blir total når SVs Erik Solheim blir den fremste talsmann for det kirkelige roms hellighet. Herre Jesus!
  • Det Solheim prøver er å markedstilpasse det radikale budskap. Gjøre det til venstrepopulisme og fjernsynsmat. Det må bli feil og ende i verdikommisjoner. Radikalismens vesen er jo at den aldri kan bli populær. Den dør når den tilpasses. Helt siden den franske revolusjon har denne politiske retning krevet omfordeling, utfordrende frihet og pekt på at menneskene må forandre sine liv. Alt sammen ubehagelig.
  • 68-opprørets skjeve gang har skapt selvforakt på den norske venstresida. Det er i dag dens verste fiende. Men i dyngene av tøv er det lett å glemme seirene. Da vil alle komme trekkende med EEC, EF og EU. Men disse «seirene» var høyst utsettelser. 68-generasjonen etterlater seg bare ett verdifullt arvestykke: Kvinnefrigjøringen. Det er typisk at det var et frontavsnitt som marxist-leninistene aldri klarte å dominere.
  • Kvinnefrigjøringen er ikke småpenger. Den er en reell kulturrevolusjon. Her handler det om en forandring og en utfordring som former våre liv hver dag. Nå gjenstår bare den siste etappen: At kvinnene får sin rett som individer og ikke bare når de krever den som gruppe, som fraksjon.
  • Konklusjonen må være at vi godt kan heve et glass sørafrikansk rødvin for 68-generasjonen. Men når vi har drukket det og resten av flaska, kan vi også stille spørsmålet: Hva skal det bli av norsk radikalisme? Verden må jo forandres.