Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Skal vi bombes tilbake til naturen?»

Beograd 10. mai: Ytterst få har hørt om den ungarske landsbyen Kupusina i Vojvodina, enda færre har funnet veien til den. Bortsett fra NATO.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For to netter siden ble grunnskolen bombet, barnehagen, helsestasjonen, apoteket, menighetshuset, bakeriet, en rekke privathus. Aldri har det vært noe militært der. Ikke i nærheten heller. Og ungarere er ikke engang serbere.

Beograd ble ikke bombet i natt. Vi har både strøm og vann. Det vaskes tøy og lages mat.

Men vi fungerer ikke normalt. Få gjør lenger forskjell på virke- og helligdager. Tida telles i bombeuker (seks fram til nå), uka deles i sterke og svake bombedager (omtrent annenhver dag), resten går i surr (hver dag).

Datamaskinen, for de fleste av oss vanlige universitetslærere det absolutt dyreste vi eier, står under bordet for ikke å bli skadd av vindusruter som blåses inn. Helt meningsløst, selvfølgelig, hvis de dropper noen av de store bombene. I «Hver tiende mann måtte dø» beskriver Per Hansson hvordan sjøfolka sov med redningsvester på om bord i konvoiskipene lastet med sprengstoff.

En av studentene har levert oversettelsen av Lars Vikørs bok «The Nordic Languages», men jeg klarer ikke å konsentrere meg om rettingen og gir opp.

På denne dato ble annen verdenskrig avsluttet her i landet. Den tyske øverstkommanderende, general Lehr, overga seg først 15. mai. Også denne krigen kommer til å bli avsluttet en dag. Men bombene baner vei for ei framtid uten arbeid, strøm, oppvarming, transport, telefon, mat, utdanning, sykehus. Fordi den ledes av blomsterbarna, skal vi tilbake til naturen: spise røtter, skrive på vokstavler, bruke brevduer, danse sjamandans når noen blir syke, bo i huler, reise til hest. I samsvar med menneskerettighetsevangeliet til Clinton. Bombingen heter jo «Den humane engelen».

Ifølge en engelsk avis skal den kinesiske ambassaden ha stått som prioritert mål på en spesiell amerikansk målliste ukjent for andre NATO-land. En tv-stasjon sender nå bare kinesiske program.

Nesten ingen ringer, nesten ingen vil snakke, nesten ingen orker å gjøre noe. Min eldre søster kommer på besøk og forteller at hun har truffet en herre på gamlehjemmet, og at de planlegger å flytte sammen. Depresjonen etter mannens død er nå over.

Bombingen begynner nå å virke som en hevnaksjon. Ettersom NATO ikke kan ramme Milosevic, skal befolkningen betale regningen. Vi står så lagelig til for hogg.

Mot kveld øker nervøsiteten. Min sønn tar igjen opp forslaget om å reise ut av landet. Vi venter på alarmen. Vi sover vel igjen på kontoret til Dragan Markovic, generalsekretæren i Jugoslavisk-norsk vennskapsforening.