Skam, Norge!

Samfunnskontrakten mellom stat og universitet brytes konsekvent. Studentene tar opp studielån, men får knapt undervisning. Forskere med lang og dyr utdannelse kan ikke forske og må frasi seg internasjonale verv på grunn av pengemangel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Budsjettet gir verken rom for nyinnkjøp av bøker, studieturer eller invitasjon av gjesteforelesere. Alt på grunn av et kutt på stakkars 45 millioner kroner, knapt to Rimi-hester.

Politikernes kulturfiendtlighet rammer først og fremst språk og humanistiske fag. Dette peker mot noe av problemets kjerne: Målestokken er kortsiktig nytteverdi. Helsefag og informasjonsteknologi er «nyttige». Språk kan ha verdi som «døråpnere for næringslivet», noe man også prøver å presse «bløte» fag som idéhistorie og religionshistorie til å få.

  • Men uansett hva dagens politikere måtte innbille seg, finnes det en utfoldelsesform som kalles kultur. Den trenger like lite å rettferdiggjøres med lønnsomhet eller andre ytre forhold som det enkelte menneskes verdi. Og de fagene som nå er i ferd med å forsvinne fra UiO, hører hjemme her.
  • At grunnforskning aldri kan avkreves nytte, men i høyden kalles en nødvendig underskog for det man kaller resultater, fatter verken byråkrater eller politikere. Hvis den ikke kan drives ut fra nysgjerrighet, og hvis den ikke får lov til å renne ut i sanden, noe den ifølge sin natur som oftest gjør, kan heller ikke nye ideer og innfallsvinkler oppstå. Hvis kunnskapstilegnelse og forskning skal være «nyttig» i utgangspunktet, måtte man jo visst det man skal lære allerede, og forskning hadde vært meningsløst.
  • «Den største utfordringen er at Norge ikke er en kulturnasjon, men en oljenasjon,» sa Senterpartiets Ragnhild Q. Haarstad meget presist i et intervju med Aftenposten kort før valget i fjor, men mente at botemidlet lå i å «sørge for at folk blir aktive i lokalsamfunnet».
  • Den offisielle forklaringen på ødeleggelsen av vårt største universitet er av distriktspolitisk art: Studentene skal søke seg til andre universiteter eller til distriktshøgskoler. Hvis Universitetet i Oslo skulle komme på nivå med Universitetet i Bergen, måtte det få en tilleggsbevilgning på 235 millioner kroner. I stedet skal det forfalle.
  • Hatet mot hovedstaden og fiksjonen om at dannelse er noe unorsk, utenlandsk som vi kan klare oss uten, styrer også universitetspolitikken. Når Oslo ikke engang nevnes i værmeldingen, er det ikke rart at den prosenten av befolkningen som studerer ved byens universitet, sulteftres. I stedet for å oppmuntre til faglig stimulans gjennom kontakt med større miljøer og utlandet, nektes studenter og forskere utenlandsreiser, og fakultetene kan bare se langt etter utenlandsk ekspertise. Det er ikke kunnskap som teller, men hjembygda til stortingsrepresentantene. Og hva er dannelse mot idealet om det selvlærte geni?
  • Men den lokale kulturen blir ikke god bare ved å være lokal, og er det aldri så prisverdig å stå på egne bein, rommes ikke kulturen innen ett menneskeliv. Dannelse er overføring av kulturarv. Uten den blir vi alle historieløse idioter som jubler over å finne opp kruttet én gang til.
  • Noe av skylden for forfallet ligger hos de universitetsansatte selv. I stedet for å protestere, har administrasjonen takket og bukket, lykkelig for at bevilgningene ikke var enda mindre. Og fakultetene gjør som hester når krybben blir tom: De bites, i stedet for å samles til felles motstand.
  • Dermed er Universitetet i Oslo blitt statens ufarlige salderingspost. Studentprotestene gir seg når eksamen kommer. Dessuten er det mer kostbart å begrense adgangen til universitetet: La dem få studielån som de må bruke resten av livet til å betale tilbake, framfor å gi dem arbeidsløshetstrygd.
  • Løsningen ligger heller ikke i å begrense antall studenter, men i å utvide kapasiteten slik at den samsvarer med kunnskapssamfunnets krav. Så får heller UiO deles inn i mindre enheter, da minsker administrasjonskostnadene av seg selv. Til og med nyttefanatikerne bør forstå at midler som benyttes til fri forskning og kunnskapstilegnelse ikke er bortkastet. De legger grunnlag for at framtida skal kunne løse dagens problemer. Det hjelper ikke å være rik hvis pengene ikke investeres i virkelige verdier, som et høyt dannelsesnivå. Intet oljefond kan redde oss fra barbariet.