Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Skammelige saker

Denne uka viser norske utlendingsmyndigheter sitt brutale ansikt i retten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SKAL USKYLDIGE BARN svi for foreldrenes gjerninger? Er Barnekonvensjonen bare til pynt? Hva er en oppvekst i Norge verdt? Spørsmålene stilles i Oslo tingrett denne uka. I to saker. Framtida til Abbas (21), Fozia (22) og Ashok (14) står på spill.

Klassekameratene på Lørenskog har nemlig ikke glemt Ashok. Spente elever fra Fjellsrud skole har fri for å følge rettssaken. De sier kompisen alltid var blid og morsom. Men i Colombo der unntakstilstand herjer, føler han seg utrygg. Han går lite ut og har fått utslett over hele kroppen. Den sivile rettssaken der den tvangsutsendte Ashok stevner staten ved Utlendingsnemnda (UNE), startet i tingretten i går og fortsetter i dag.

UTLENDINGSNEMNDA (UNE) vil statuere et eksempel. Onsdag 24. mai 2006 klokka seks på morgenen ble Ashok Jegatiswaran som da var 13, hentet av politiet hos fosterfamilien sin. Etter snart fire år i Norge var gutten superintegrert. Han ble tvangssendt til Sri Lanka, selv om han der verken har far eller mor som kan ta vare på ham. Et barn ble en politisk brikke. Norske utlendingsmyndigheter viser muskler, det handler om innvandringspolitiske hensyn. Fordi Ashok kalles et anker. Mora sendte nemlig sønnen alene til Norge, trolig for å oppnå familiegjenforening. Nå straffes gutten med det tillitsfulle blikket, av norske myndigheter mens begge foreldrene har forsvunnet. Ashok har aldri hatt regien.

HENSYNET TIL barnet gjennom Barnekonvensjonen er tilsidesatt. Lørenskog kommune med ordføreren i spissen vil ha gutten hjem. Verken underskrifter, ekspertuttalelser eller støtte fra menneskerettighetsjuristen Gro Hillestad Thune, har påvirket UNE. Og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har selvsagt ikke sett opp fra skrivebordet.

DEN ANDRE SAKEN som skal opp i retten torsdag, er minst like merkelig: Etter jul har søskenparet Abbas og Fozia Butt fra Holmlia i Oslo sittet to uker på glattcelle. Etter 15 år i Norge skal de kastes ut. De kom hit da de var to-tre år gamle, sammen med mora som flyktet fra en voldelig ektemann. Etter et par år tok så mora ungene med tilbake til Pakistan og ble der i to år, før de igjen kom til Norge og søsknene begynte på barneskolen. Da oppholdet i gamlelandet ble oppdaget i 1999, mistet mor og barn bostedstillatelsen. Nemndleder i UNE er urokkelig nådeløs: De har oppholdt seg ulovlig i Norge. Punktum. Den hjertesyke mora ble kastet ut i 2005 og døde i høst. Om Abbas og Fozia sier vennene på Holmlia: «De er akkurat like norske som oss. Men de knuses». Søsknene har ikke engang pakistansk pass. Og på glattcella har Fozia voldsomme angstanfall.

I TINGRETTEN STÅR det om søsknenes lange tilknytning til Norge. Ifølge UNE teller ikke åra etter -99. Advokat Arild Humlen mener hele tilknytningen må telle. Norges skarpeste asyladvokat viser til tre ulike dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det er også grunn til å spørre hvorfor utlendingsmyndighetene ikke like godt var nådeløse med en gang? Først lar man altså barna vokse opp på Holmlia, hele tiden på kjent adresse hos onkelen, og så, etter at de er fylt 18, skal de hives på hue ut. Ser det penere ut sånn, fra UNEs ståsted? Humlen påpeker at «virkningen av passivitet» i all juridisk tenkning har rettslige konsekvenser, og viser til for eksempel gjeldsinnkreving eller reklamasjon. Men for behandlingen av barn, finnes ingen spilleregler.

De to sakene har fellestrekk: Utholdende støttespillere og bred interesse. De framstår begge som stygge og uforståelige.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media