Skammen adler, nemlig

Skammen er under rehabilitering. Rødmerne blant oss må bare rødme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så var det dette med å skamme seg, da. En ny doktorgrad i filosofi relanserer skammen som en av sivilisasjonens forutsetninger. Uten skam, ingen levende samvittighet. Dermed blir skamrødmen idet den brer seg, prikkende varm og nådeløs over ansikt og hals, synlig for alle, et av menneskets adelsmerker.

Det skamrødmende mennesket er ifølge doktorgradsarbeidet det etisk bevisste mennesket som vedstår seg sin ufullkommenhet og, faktisk, sitt medfødte behov for å dekke sin sårbare sjel og sin nakne kropp, sine skavanker og moralske skrøpeligheter. I motsetning til det vi lærte etter som menneskeheten skred fram i kunnskap om vår grensesprengende rett og plikt til å blottstille vårt mest intime og private, på torget: at det skammeligste er å skamme seg.

Det er doktoranden Knut Inge Riksen som slik restaurerer skam- og skyldfølelsen som et av de viktige korrektivene i menneskelivet. Han synes nok er nok. På tide nå at det moderne, selvtilfredse, overmodige mennesket som har underlagt seg naturen og kastet i bøtta alt som heter ærefrykt for det vi ikke kan forstå empirisk med vår fornuft, at vi trer tilbake og lærer å tøyle vår egoistiske og skamløse selvutfoldelse.

Jeg leser dette i tidsskriftet Apollon, utgitt av Universitetet i Oslo, og sannelig: Knut Inge Riksen er en røst for vår tid. For det skal du vite, at det som særpreger den offentlige debatt nå ved tusenårsavslutningen, er ordet «verdighet». Det er menneskets verdighet som skal ivaretas på alle livets områder. Det er ikke lenger livet som skal berges, men et liv i verdighet. (Min og ikke Riksens påstand.)

Videre vil jeg hevde at det er staten, det offentlige, hjelpeapparatet, lovgiverne og forskerne som skal sikre vår verdighet. Vårt krav er retten til et verdig liv og etter hvert en verdig død, hva nå dette egentlig betyr. En løst anslått grad av verdighet i vår private livsførsel, hvis slikt kan måles i gamle dyder som troskap, ærlighet, ansvarlighet og empati, er en privatsak, opp til den enkelte, i alle fall ikke min sak. Hittil, altså.

Det er her Verdikommisjonen bare utgjør et blekt symptom på et forestående paradigmeskifte, for å ta for hardt i. «I begynnelsen var skammen» heter det direkte og brutalt i doktoravhandlingen til Knut Inge Riksen. Han knytter evnen til å føle skam til menneskets verdighet som individ. Verdighet er altså mer enn et liv uten smerte, en død uten pine, fravær av materielle goder, fravær av rettigheter. Menneskets verdighet henger sammen med vår individuelle evne til å utvikle en samvittighet som uten en vesentlig dose skamfølelse ikke kan brukes til formålet som er å forholde oss følelsesmessig forpliktende til andre mennesker.

Jeg tør si at en slik doktorgrad kommer som fra himmelen, nå som kampen for de humanistiske fagene, mot en ensidig naturvitenskapelig verdensforståelse, er i gang. Med tydelighet og myndighet griper denne doktoravhandlingen inn i våre moderne liv der skamløsheten og grådigheten holder på å bli et offentlig tema, og vi aner en gryende motforestilling mot den grenseløse og påtrengende åpenheten rundt de mest intime detaljer i våre liv, i alle medier.

Knut Inge Riksen hevder at skammen, som er medfødt (jfr. skamrødmen), hører hjemme i samvittigheten. Mytene innfører skammen etter syndefallet i Edens hage, men den ble først ideologisk ukorrekt for 250 år siden, da opplysningstida førte til at den vitenskapelige fornuft ble grunnlaget for all vesentlig erkjennelse. Selv vil jeg legge til at skamfølelsen ble ytterligere psykologisk ukorrekt da Freud begynte å behandle den bort, politisk ukorrekt som konsekvens av marxismen, kvinnepolitisk ukorrekt da Simone de Beauvoir viste oss det skambelagte «annet kjønn» og seksualpolitisk ukorrekt siden Inge & Sten lærte oss at «hjulvisp er helt normalt».

Nå tilhører jeg dem som er såpass enkelt anlagt at hver gang noen vil innføre litt mer skyld og skam for moralens skyld, så lurer jeg på hvor mye skyld og skam vi egentlig trenger for å holde oss med en forsvarlig samvittighet.

Jeg ser at skammen er moraldrivende og at hva som er skammelig til enhver tid, handler om verdier i vår samtid. Ikke minst har jeg opplevd den store befriende lettelsen når grensene for det skambelagte flyttes og okkupert land frigjøres for innbyggeren.

På den ene side ligger friheten der for den som trosser skamfølelsen og våger å vise sin svakhet. På den annen side truer skamfølelsen den som overskrider grensene og for seint oppdager behovet for å skjule sin svakhet. Riksens anliggende er å konfrontere overskrideren som bærer sin og vår tids påståtte skamløshet som en kappe og betaler med en amputert samvittighet som ikke lenger smerter når du kommer nær stumpen som sitter igjen.

Jeg kjenner at jeg liker problemstillingen. Det er en annen måte å snakke om politikk på hvis vi holder på å forstå at et knapphetsgode som omsorg for hverandre forutsetter at vi også har vett til å skamme oss.

Tenk bare på hva slags bildebruk Thorbjørn Jagland kan få ut av dette temaet.