Skammen

Dykkerne i Nordsjøen er i ferd med å bli vår tids krigsseilere. 16 omkom i arbeidsulykker. Minst ti har begått selvmord. De overlevende husker eks-statsminister Trygve Brattelis ord: «Uten deres heltemodige pionerinnsats ville ikke Norges økonomiske vekst vært mulig. Det skal ikke glemmes. Takk, gutter!»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det norske oljeeventyret har krevd 16 dykkeres liv i arbeidsulykker. Hvor mange som ble varig skadd mens de la grunnlaget for landets rikdom, kan ingen si med sikkerhet. Selv anslår dykkerne tallet til 100.

- Hjelpeapparatet svikter katastrofalt, men vi forsøker å takle motgangen hver for oss, forteller utslåtte offshoredykkere.

- MINST TI SELVMORD

Noen kolleger ga opp underveis - minst ti dykkere har begått selvmord. I dag er det bare 20 aktive norske dykkere igjen i Nordsjøen, de fleste er løsarbeidere. Forbundssekretær Leif Johansen i Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) påpeker det paradoksale i at grunnlaget var borte for en seriøs og levedyktig dykkerindustri da Norge omsider fikk regelverk og prosedyrer som reduserte helseskadene.

Forskere og eksperter på dykkermedisin er samstemmige i sin kritikk av arbeidsforholdene for offshoredykkerne på 70-tallet. Oljen skulle opp. Tida var knapp. Forsinkelser kostet penger og måtte unngås for enhver pris. Det ble eksperimentert og tatt sjanser.

- De fleste av oss hadde gjentatte nær-døden-opplevelser, men beit tennene sammen og fortsatte som om ingen ting hadde hendt, forteller Rolf Guttorm Engebretsen.

- OFRET ALT

Kollega Tom Engh forklarer galskapen med sterk nasjonalfølelse.

- Vi ble innprentet at vi var historiske. At landets økonomiske framtid sto på spill. Vi var nesten villige til å ofre alt.

Dykkerne ble unntatt fra arbeidsmiljølovens paragrafer. Arbeidstilsynet så de ingen ting til. Selv om utstyret var dårlig, oppdragene ekstreme, øktene lange og hviletida kort.

- Da vi endelig skulle hjem etter skiftet, pleide vi å telle hvor mange dykkere som kom ut av helikopteret for å overta. Ofte kom det for få. Da måtte noen av oss ta en tørn til, sier Tor Gudmestad.

Parolen var: «Ikke tell dager, tell penger!»

- Visst tjente vi bra den gangen, men vi var blåøyde og ante ikke hva som ventet oss når ettervirkningene meldte seg. Vi trodde på fair play, noe som nok var ganske dumt av oss. For når ikke kroppen orket mer, ble vi satt på land og overlatt til oss selv, sier Tom Engh.

«Det er et tankekors at oljeselskapene har satset millioner på forsøksdykking og forskning, mens det ikke er brukt fem øre på dykkerne som har pådratt seg skader. Med relativt beskjedne midler kunne det blitt etablert ordninger som sørget for dykkere som er tvunget til å slutte med dykkingen.»

Skrev forbundssekretær Leif Johansen i NOPEF-aktuelt nylig og oppfordret oljeselskapene til å ta ansvar for offshoredykkernes skjebne.

- SMÅLIG BEHANDLET

Kari Todnem, nevrolog og forsker på dykkerskader, mener staten snarest bør bistå dykkerne og deres familier.

- Behandlingen av dem er smålig. De er en liten gruppe arbeidstakere som gjorde en viktig innsats for Norge. Man har ikke tatt konsekvensene av de forskningsrapportene som foreligger. Det ville ikke kostet mye for staten å gjøre opp for seg.

Kari Todnem tror statens håndtering av pionerdykkerne strir mot det norske folks rettferdighetsfølelse.

- Vi har en sjenerøs tradisjon på at samfunnet skal yte til dem som skades på jobben. Ingen skal lide økonomisk tap i slike situasjoner. Jeg tror det er stor forståelse for å gi ekstra kompensasjon til dykkerne fordi de var ekstra skadeutsatt.

- VIS RESPEKT

Dykkerne selv er først og fremst opptatt av anerkjennelse for jobben de gjorde.

- Vi ber ikke om at staten heiser flagget til topps for oss, bare at de viser litt respekt for hva vi ofret der nede i dypet. Jeg håper på en offentlig oppreisning, slik at barna som har mistet fedrene sine eller som har arbeidsuføre fedre får høre: «Det faren din gjorde i Nordsjøen var verdt noe!»

Er det for mye å be om? spør Tom Engh.

Talsmannen for de skadde offshoredykkerne finner en viss galgenhumor i statsminister Trygve Brattelis ord til dem for snart tre tiår siden:

«Uten deres heltemodige pionerinnsats ville ikke Norges økonomiske vekst vært mulig. Det skal ikke glemmes. Takk, gutter!»