Skammens overskudd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Samme dag som helseministeren fikk overlevert rapporten om drap og alvorlige voldshandlinger begått av sinnslidende, ble det kjent at flere bydeler i Oslo for tredje år på rad har millionbeløp stående ubrukt på kontoen for psykiatri. Situasjonen er ikke spesiell for Oslo, mange andre kommuner bruker heller ikke pengene Stortinget har bevilget.
  • Rapporten fra utvalget ledet av sjefpsykolog Kirsten Rasmussen er egnet til å dempe fordommene mot psykiatriske pasienter. I perioden undersøkelsen omfatter ble det bare begått tre drap i året av schizofrene personer, mens rundt 12000 har denne lidelsen. Det er mye, mye større sjanse for at sinnslidende dør ved selvmord, enn for at de tar livet av andre. For øvrig er rapporten urovekkende lesning. Mange av de draps- og voldsdømte var falt ut av behandlingsopplegget, og ikke hanket inn igjen. Flere bodde på hospits eller hjemme hos gamle foreldre. Pårørende som varslet helsevesenet om pasientens tilstand, ble avvist. De ulike ledd i behandlings- og omsorgskjeden kommuniserte ikke med hverandre.
  • Rasmussen-utvalget setter den tilslørende merkelappen systemsvikt på forholdene som kritiseres, i tråd med Helsedirektoratets instruks for klage- og tilsynssaker. Når ingen enkelt helsearbeider kan klandres, blir ingen stilt til ansvar for forhold som har fått katastrofale følger for en pasient eller, som i disse sakene, for pasientens ofre. Konsekvensen av et slikt system er at ingenting blir gjort for å rette opp feil og svakheter.
  • Det er velkjente feil og svakheter i det psykiske helsevern som Rasmussen-utvalget har satt fingeren på. Hvorfor omsetter ikke kommunene pengene de har fått i tiltak og handling? Rett nok er det mangel på psykiatere og psykiatriske sykepleiere. Men sinnslidende trenger også boliger, møteplasser, aktiviteter, menneskelig kontakt og tilsyn. Det er nok av formål å bruke penger på. Det skorter tydeligvis på fantasi og handlingsevne hos byråkratene som bestyrer psykiatripengene, og på ansvarsfølelsen overfor denne pasientgruppen.