Skammens ritualer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Amerikanske guvernører har det med å være i mediene så mye som bare mulig, og helst litt til. De har det ikke med å forsvinne sporløst, slik guvernør Mark Sanford gjorde. Og hvis ingen finner guvernøren, mens noen hevder at han har trukket seg tilbake for å skrive, og andre hevder han har gått på en fjelltur, mens kona nokså kort sier at hun ikke aner hvor han er, har man en riktig medie lekkerbisken: Hvor i all verden er guvernør Sanford?

Det viste seg at han ikke var på fjelltur, han var i Argentina. Der hadde han vært tre ganger før det siste året for å treffe Maria. Maria er ikke hans kone. Kona fant ut av utroskapen for fem måneder siden og hadde kastet guvernøren ut med privat brev- og besøksforbud. Og den forvirrede, forelskede, ulykkelige guvernøren hadde dratt til Argentina for å gråte sammen med sin forelskelse Maria. Og glemt fjellvettregel nummer to: Si alltid fra hvor du går. I hvert fall til din egen stab, så de vet når de lyver.

Utroskap er så vanlig at det knapt er en nyhet. I land med større privatsone enn USA, som Norge, skrives det ikke om før i memoarene, til nød i biografiene. Men er du republikaner, og har stemt for riksrett for Clinton i Lewinskysaken har du også lagt dine private deler lagelig til for hogg. Ingen elsker en utro taper som er tatt på fersken, men vi er villig til å le av ham der han står med buksa nede. Den lokale avisa trykket en serie kjærlighetsbrev ordrett mellom Sanford og anonyme Maria, komplett med skrivefeil. Bare hennes barn og adresse var anonymisert. Brevene hadde de sittet på i mange måneder, men nå var det fritt fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og så kom den klassiske scenen fra amerikansk politikerutroskap: Pressekonferansen. Med beklagelse og bekjennelse, men uten syndsforlatelse. Sjangeren har forandret seg litt i det siste: Nå trenger ikke lenger hustruen å stå ved siden av sin mann og dele ydmykelsen. Hun har fått rett til å sitte hjemme og pælme tallerkener på TV-en. Mens mannen skal prøve å redde sin verdighet – og karriere – alene.

Men Sanford gjorde noe annet enn alle hans tidligere kolleger som heller ikke hadde klart å beholde buksene på i blandet selskap. I stedet for den standardiserte, formelle syndsbekjennelsen stilte han nærmest uten manus. Han pratet i vei, rotet rundt i sitt eget liv på jakt etter årsaker. Han sto fram med all den forvirring som rørte seg i hans indre og det for åpen mikrofon. Han visste ikke helt om han var ferdig med Maria eller ikke, men han visste han burde si unnskyld til alle. Noen så et menneske gå i oppløsning for åpen mikrofon. Andre så en fyr som gjorde noe så underlig som å prøve å være ærlig. I en kultur som gjør det private offentlig er man likevel ikke vant til en politiker som er privat offentlig.

Talkshowvertene og standupkomikerne hadde en praktkveld. Dette var jo latterlig. På nettsteder kunne man lese en nesten intens aggresjon i kommentarene: Det var en synlig forakt for svakhet og trang til å skyve tullingen fra seg. En tidligere alfahann som plutselig legger seg flat og inviterer alle til å hakke løs, ber jo om det, ikke sant? Men kommentatorer og nett stjeler en indignasjon bare Sanfords kone og barn har rett til å ha. Vi får håpe barna skjermes for nett og TV og alle som taler deres sak. Men de vil uansett raskt nok se det hele på YouTube. Gapestokken er ikke avskaffet, den er blitt digital.