Skandalenes struktur

Når forsøkene på å hemmeligholde, benekte og unnskylde ikke virker, forsterker politikerne presset mot seg selv, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva har tidligere statsminister Per Borten, tidligere planleggingsminister Terje-Rød Larsen og tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla felles? De har gjort overtramp, som har utviklet seg til skandaler og gjennomgått en prosess som har endt med deres avgang. Disse og mange andre politikeres skjebne kan vi lese om i boka «Skandaler i norsk politikk», skrevet av Tor Midtbø, professor ved Institutt for sammenliknende politikk i Bergen.

Boka avslører så å si skandalenes struktur. Den forklarer hvorfor noen typer overtramp skaper politiske skandaler, hvorfor noen politikere overlever et relativt alvorlig overtramp og andre felles av bagateller. Den forteller hva som skal til for at en sak blir en skandale. Og den forteller atskillig om pressen og mediesamfunnets ubønnhørlige logikk. Alt på en lettlest, begripelig og underholdende måte og med et velsignet fravær av unødvendig uttværing og medial moralisme.

Mange i mitt laug har vært med i de prosessene som er beskrevet i boka. Vi har forstått hva som har skjedd. Vi har ikke kunnet forutse utviklingen, men har bidratt til den og ant utfallet, ut fra erfaring fra tidligere saker. Og når en sak har dominert bildet, har vi henvist til saker med klare paralleller. Midtbø har tatt for seg en lang rekke hendelser, brukt mange kilder, systematisert utviklingstrekkene og gitt definisjoner og begreper som får oss til å begripe.

I Gudmund Hernes’ ånd strør Midtbø dessuten om seg med herlige one-linere. Jeg nevner i fleng: Skandaler er nyttige overdrivelser av virkeligheten. De fungerer som vulkanske utbrudd der det som har ligget skjult strømmer opp til overflaten med en overveldende glød og intensitet. En skandale er ikke en skandale før den er alminnelig kjent. Større skandaler utløser massivt mediejag, små skandaler gjør det ikke. Å være lovbryter er ille, å være lovgivende lovbryter er langt verre. Politiske skandaler blir oftere utløst av dobbeltmoral enn av umoral. Overtrampet er gnisten som setter det hele i gang. Skandalen lever sitt eget liv. Den muterer og tar nye retninger. Mediedekningen og reaksjonene i det politiske miljøet avgjør forløpet og utfallet av prosessen. Dersom mange nok, lenge nok, sier at det er en skandale, ja, da blir det en skandale. Skandaler skaper ikke bare medieoppmerksomhet, men medieoppmerksomhet skaper også skandaler. Journalistene er vår tids små samvittighetsdirektører. Alt ifølge Midtbø.

Først ut (i denne sammenhengen) var altså Per Borten, som på en flytur i 1971 viste lederen for Folkebevegelsen mot EEC en fortrolig rapport fra den norske ambassadøren i Brussel. Innholdet ble gjengitt i Dagbladet. Borten benektet å ha stått bak, men ble tvunget til å innrømme at han hadde «hatt lemfeldig omgang med» fortrolige dokumenter. Dette skapte voldsomt rabalder og Borten måtte gå av. Den egentlige årsaken var selvsagt stor uenighet innad i regjeringen om EU-spørsmålet, men Bortens indiskresjon utløste regjeringskrisa.

Terje Rød-Larsen ble hjemsøkt av gamle synder da Dagbladet begynte å grave i hans gjøren og laden i forbindelse med et mislykket fiskeriprosjekt, Fideco. Rød-Larsen hadde kjøpt aksjer og etter hvert sikret seg en ikke oppgitt gevinst i selskapet som etter kort tid gikk konkurs. Saken utviklet seg til den rene fiskefarse med elementer av fortielse og bortforklaringer, og endte med at Rød-Larsen måtte gå av som statsråd etter bare fem uker i Jaglands regjering med ordene «dette har jeg ikke fortjent».

Gerd-Liv Valla valgte som kjent å gå av som LO-leder 9. mars i år etter at et granskningsutvalg hadde konkludert med at hun hadde mobbet og trakassert en leder på lavere nivå, Ingunn Yssen.

I alle sakene bidro aktørenes opptreden til sakens utfall. Når forsøkene på å hemmeligholde, benekte og unnskylde ikke virker, bidrar politikerne til å forsterke presset mot seg selv. De drives fra skanse til skanse og blir til slutt presset utfor stupet. Det er selvsagt ikke tilfelle i alle de store sakene. Mange har berget seg ved å legge seg flate med en gang, andre er blitt reddet ved at pressen ikke har jaget i flokk, men har hatt sprikende oppfatninger om skyld og uskyld. Kunnskapen om slike prosesser vil øke med boka som nå foreligger. Politikere og deres medierådgivere vil ha nok et verktøy for å unngå at større eller mindre overtramp ender i skandale.