Skandalens anatomi

Det handler ikke om brygger og stabbur, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kommer ei tid i politikeres liv hvor de ikke kan kjøre i 52 i en 50 kilometersone. Mens de lenge kunne rase forbi kameraene uten å bli fanget i blitzlyset, har de plutselig en dag pådratt seg en prikk for mye og må betale. Det skjedde med Åslaug Haga denne uka.

Senterparti-lederen er fortørnet over den massive mediedekningen av det hun anser som fillesaker. Det har hun både rett og feil i. Hun føler at det stilles spørsmål ved hennes integritet. Det har hun all grunn til. To ganger før denne våren har hun vært omtrentlig med sannheten og måttet legge seg flat, men ikke uten å fordele skyld rundt seg. Det skjedde i Eli Arnstad-saken, og det skjedde i OL-saken. Dermed kom hun i spill. Pressen så et mønster, en modus operandi, og neste gang Haga kom ut å kjøre, ville det ikke bli behandlet som en isolert hendelse, men satt i sammenheng med de foregående.

Dette er noe av skandalens anatomi og forklaringen på at noen politikere slipper unna med råkjør, mens andre arresteres for en mindre forseelse. Det kan virke både smålig og moralistisk, og før det andre oppslaget er på gata, kalles det en heksejakt ut av alle proporsjoner. Skal vi ha politikere uten feil? Og hva med pressen, er den så plettfri? Vel, den som er rein får kaste den første stein er ikke en ideologi journalister bekjenner seg til. Det må sies. Men det er og skal være mer krevende å være tillitsvalgt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den feilfrie politiker fins selvfølgelig ikke. Ingen vil ha henne heller. Men det er et par kjøreregler politikere må overholde. Mens det i andre land kan være sex som tenner tabloidene, er den norske pressen mer opptatt av grunnleggende liv og lære-spørsmål. Lovgiverne må ikke bryte lover og regler de pålegger andre å følge. De kan ikke snyte på skatten, smugle sprit eller bygge brygger uten tillatelse. Vanligvis er publikum raske til å beskylde pressen for personforfølgelse, men reaksjonene på Åslaug Hagas manglende byggemelding var påfallende fri for offersympati. Det skyldes selvfølgelig at folk selv strever med det offentlige skjemavelde og har fått føle hvor firkantet og nådeløst systemet kan være når det gjøres den minste feil. Det hender nok at de også forbanner politikerne som er ansvarlige for det som mange føler er et meningsløst og ugjennomtrengelig byråkrati.

Brygga til Haga var en fillesak i seg selv, men det tenkte antakelig også hytteeieren Dagbladet skrev om i går, som måtte rive sin ulovlig oppførte brygge og ble ilagt bøter på bortimot en halv million kroner. Når Haga dessuten er statsråd i en regjering som prisverdig nok har bevaring av strandsonen og håndheving av strandloven som en fanesak, er det forståelig at folk reagerer på at hun selv tar seg til rette.

Men skandalens anatomi har også det i seg at før eller siden hever noen røsten i Dagsnytt Atten og sier at nok er nok, uavhengig av sakens innhold. Gjerne før i de seinere åra. Proporsjonene og prioriteringer skal selvfølgelig diskuteres og blir det daglig. Lars Sponheim mener for eksempel at Hagas politiske tabber er langt verre enn hennes personlige, men det skriver pressen mindre om. Slik kan personfokuseringen bli en effektiv lynavleder. I går hadde for eksempel Dagbladet fem sider om bråket rundt Haga og en halv side om likestillingsombudets knallharde kritikk av regjeringens manglende inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven. Ombudet mener regjeringen dermed begår løftebrudd og svikter sine kvinnelige velgere, og jeg håper og regner med at Jens Stoltenberg mener det er mer bekymringsfullt enn en utgående statsråds byggeflause.

Nå er det ingen som mistenker regjeringen for bevisst å gi folket brød og sirkus for å overskygge politikkens mangler. Personlige «skandaler» er dessuten i de fleste tilfeller politiske. De illustrerer gjerne politikkens konsekvenser. Noen ganger også dens inkonsekvens. Dette med liv og lære. Derfor vil enkelte håpe at Hagas byggerot kan få regjeringen til å lage enklere regler og kanskje også lempe på dem. Andre vil mene at det tvert imot må få regjeringen til å bli enda tøffere i strandsonen. Det er ofte slik politikk blir til gjennom politikernes egne møter med virkeligheten. En helseminister kan for eksempel oppdage at private sykehus er kjekt å ha iblant.

I denne saken har Åslaug Haga vært ned som en skinnfell og opp som en løve. Hun ventet ikke til andre kom henne til unnsetning før hun slo hardt tilbake mot pressen etter først å ha lagt seg paddeflat. Haga er en erfaren politiker. Hun kjenner skandalens anatomi og gikk rett til avslutningen uten en gang å vente til Siv Jensen har vært dypt sjokkert.

BYGGETRØBBEL: Åslaug Haga har kommet i fokus etter at det blant annet har blitt kjent at hun har bygget stabburet sitt uten tillatelse. Mens det i andre land kan være sex som tenner tabloidene, er den norske pressen mer opptatt av grunnleggende liv og lære-spørsmål, mener Dagbladets kommentator Marie Simonsen. Foto: JAQUES HVISTENDAHL/DAGBLADET
BYGGETRØBBEL: Åslaug Haga har kommet i fokus etter at det blant annet har blitt kjent at hun har bygget stabburet sitt uten tillatelse. Mens det i andre land kan være sex som tenner tabloidene, er den norske pressen mer opptatt av grunnleggende liv og lære-spørsmål, mener Dagbladets kommentator Marie Simonsen. Foto: JAQUES HVISTENDAHL/DAGBLADET Vis mer