Skandaløst

Det er ikke overraskende men like fullt skandaløst at Staten unnlot å få en forsikring om framtida for Edvard Munchs malerier, da det ble gitt konsesjon for at Kraft General Food skulle få overta Freia Marabou. Når man har sett hvordan det multinasjonale konsernet har tøyet konsesjonsvilkårene i etterhånd, viser det hvor viktig det er med forhåndregler også på dette punktet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det forbauser heller ikke vår nye kulturminister Anne Enger Lahnstein er ukjent med at det eksisterer en slik samling. Dette bare bekrefter hvor lavt prioritert vernet av kulturelle nasjonalskatter er blant norske politikere, noe man for billedkunstens del særdeles tydelig ser med de forhold Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst må arbeide under. Når det gjelder Munch har Staten heller ikke mye å vise til i kunstnerens levetid.

Tapeter og kunst

Ved siden Aulautsmykningen _ som ble reddet av privat finansiering etter at de statlige bevilgningene gikk til salens silketapeter _ fikk Munch bare utført denne ene monumentaloppgaven her til lands. Oppdraget fra Freia-gründeren Johan Throne Holst om å male 12 malerier til sjokoladefabrikkens kantine, ga ham dermed mulighet til å få realisert noen av de billedmessige idéer han lanserte i sin avviste Linde-frise fra 1904 og gjennom den store utstillingen ble holdt i Oslo i 1918.

Munch var på denne tida også opptatt av å nå en større offentlighet med sin kunst, og han arbeidet parallelt med utkast til en Arbeider-frise tiltenkt Oslo Rådhus. Da Freia-frisen som ble levert i 1923 _ og honorert med 80 000 kroner _ kom på sin endelige plass i ei nybygd kantine 11 år seinere, skrev en glad Munch følgende:«Funktionærene og alle på Freia er begeistret for dem. Og de smaa chocoladepiger, der spiser der, forstår billederne mer og mer. Det er Livsfrisen overført på et annet miljø».

Harmonisk Munch

Motivene _ som alle er 130 cm høye og har ulik bredde _ tar opp typiske Livsfrise-temaer som «Fruktbarhet» og «Livets dans», mens «Piker som vanner blomster» og «Ungdom på stranden» har sitt utspring i maleriene fra den frisen Doktor Linde ikke ville godta for sitt barneværelse i Lübeck. Munch eksponerer utvilsomt sin mest harmoniske side i Freia-kantina, og hans forslag for en mindre sal med motiver av arbeidere i og utenfor sitt produksjonsmiljø ble ikke godtatt av bedriften.

De tolv maleriene var tenkt som en helhet og for denne konkrete sammenhengen, og slik representerer bildene et helt unikt bidrag fra vår største billedkunstner. Et slakt av samlingen for oppstykket salg på det internasjonale kunstmarkedet vil derfor være en hån mot verkets opphavsmann. Dette skjønner kanskje ikke en multinasjonal matvaregigant, men nå burde i alle fall norske myndigheter forstå det. Forhåpentligvis kommer ikke denne forståelsen for seint.