Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Skatt på russisk

Skattekravet mot Telenors datterselskap i Russland setter søkelyset på Russlands hovedproblem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Onsdag ble

Russlands nest største mobiloperatør, Vimpelcom, presentert for et skattekrav for 2001 på omkring en milliard kroner. Kravet er nesten identisk med selskapets overskudd før skatt samme år. Telenor eier 29 prosent av Vimpelcom, og den norske staten eier 54 prosent av Telenor. Derfor tok næringsminister Børge Brende allerede torsdag kontakt med den russiske økonomiministeren. Men vet han om skattekravet er reelt?

For litt over

ett år siden ble hovedaksjonær i oljeselskapet Yukos, Mikhail Khodorkovskij, arrestert for skatteunndragelse. Rettssaken mot ham pågår fortsatt. Ingen kan si hvor lenge den vil vare eller når han eventuelt slipper ut av fengselet. Det eneste sikre er at Yukos smuldrer opp. Om vel ei uke skal et av dets datterselskap selges på auksjon. Den sannsynlige kjøper er det statseide Gazprom. Det kan hende at dette skattekravet er reelt - sikkert er i alle fall at Khodorkovskij er blant de såkalte russiske oligarkene som beriket seg under privatiseringsprosessen på 1990-tallet. Det som da hendte, er blitt kalt verdenshistoriens største tyveri. Ikke desto mindre er det svært få som tviler på at slaktingen av Yukos og prosessen mot Khodorkovskij er politisk motivert. Ja, mer enn det: En spørreundersøkelse som nylig ble gjennomført i Russland, avslørte at omkring 70 prosent av de spurte var overbevist om at det er byråkrater og forretningsmenn som står regjeringen nær, som vil tjene på at Yukos slås konkurs. Landet som sådan vil bare tape på det.

En tilsvarende

mistanke gjør seg gjeldende for skattekravet mot Vimpelcom. Selskapets hovedeier er Alfa-gruppen, som nylig har ført en aggressiv mediekampanje mot kommunikasjonsminister Leonid Reiman. Han anklages for selv å ha interesser i et selskap som konkurrerer med Alfa-gruppen om markedsandeler, og de to har nettopp støtt sammen i en retten på Jomfruøyene, i en tvist om et annet russisk teleselskap. I den forbindelse hevdet Reitman at Alfa-gruppen driver utpresning mot statens tjenestemenn, slik selskapet lærte i 1990-åra. «Men man skulle forstå at de tidene er over nå.» Selv benekter Reiman kategorisk at han skulle ha noen som helst personlig interesse av å knekke Vimpelcom. Skattekravet er reelt.

Men igjen:

Hvordan skal vi kunne være så sikre på det? Under president Putins ledelse er flere og flere av de instanser som kan kontrollere og korrigere statsmakten, blitt kneblet i Russland. De landsdekkende tv-stasjonene er underlagt staten. En ny valglov sikret Kreml kontroll over Dumaen etter valget for ett år siden. I oktober ble det vedtatt en lov som sikrer presidenten kontroll over dommerne - og for sikkerhets skyld har også Putin opprettet et råd av «vanlige russere» som han utpeker selv. Denne parodien på et sivilt samfunn skal gi presidenten ros og ris. Det er med andre ord lite overraskende at russere flest mener at det er statstjenestemenn som beriker seg privat på statens forretninger.

Likevel

har utenlandske investorer sett det som positivt at Putins styresett er blitt mer autoritært. Man har trodd at dette også gir stabilitet og forutsigbarhet. Men det forutsetter det samme som forutsigbarhet i et åpent samfunn: at loven følges, at kapitalismen med andre ord opererer innenfor rettslige rammer. Det er ingen grunn til å tro at så i større grad er tilfelle når staten har bukten og begge endene i det russiske samfunn, enn det var da en røverkapitalisme åpnet for privatisering av russisk olje, gass og andre naturressurser. Verken Boris Jeltsin, som da var president, eller Vladimir Putin synes å være interessert i å arbeide fram en rettsstat i Russland.

Ennskjønt

- Putin hevder at det nettopp er et samfunn basert på et fungerende lovverk som er hans overordnete mål. «Lovens diktatur» var hans tvetydige slagord under sin første valgkamp. Men selv når vi tolker ham i beste mening, spriker teori og praksis. For hvem skal vokte vokterne? Hvordan skal lovlydighet sikres og lovbrytere avsløres når det ikke finnes kontrollinstanser som en fri presse, uavhengige dommere eller en politisk opposisjon med talerett? Det er spørsmål som norske og andre vestlige ministere og næringsledere kan stille til den russiske regjering neste gang. Da vil også det nåværende og framtidige skattekrav kunne bli avklart.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media