Skill dere!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å gifte seg er å bekrefte og forsterke en av de få gjenværende allment omhegnede hjørnesteinene i det vestlige demokratiske samfunn, å skille seg er å pulverisere fra innsida denne hjørnesteinen, hver enkelt separasjon etterlatende en liten bit av den knust til fint støv.

FØRST Å SI JA til ekteskapet, og så si nei til det, det er jo den meningsløse handling per se. Akkurat som skriveakten, denne nesten, ja, jeg vil si det så sterkt – eller svakt – mystiske erfaringen der man like mye som å skape mening, skaper det som fratar denne mening dens overbevisnings kraft. Liksom forfatteren er en som gifter seg og skiller seg og gifter seg og skiller seg i ett sett.

Og er ikke i alle tilfeller skilsmissen den mest velfungerende av de samlivsformer vi mennesker så langt har klart å utvikle? Med skilsmissen får jo alle hva de trenger, både forpliktelsene og friheten, tryggheten og usikkerheten, idyllen og realitetene, eller sagt på en annen måte: både ensomheten og fellesskapet, alt på én gang. Jeg tenker på barna òg, dersom det skal være i det minste et minimum av samsvar mellom det de siden vil få se og det de har sett der hjemme, i sitt fedrene hjem, et minimum av samsvar mellom liv og lære, mellom det de har med seg hjemmefra og det som kommer til å møte dem når de om noen år tar skrittet over i de voksnes rekker, mellom virkeligheten, slik den er blitt innprentet dem der hjemme, og virkeligheten, slik den ligger klar til å ta imot dem der ute. For når det som venter dem uansett er en endeløs rekke med skuffelser, svik, brutte løfter, knuste forhåpninger, oppbrudd og konflikt, hva kan gjøre unge mennesker bedre skikket til å mestre dette enn at mor og far går hver til sitt? Hva kan bedre forberede dem på virkeligheten der ute enn splittelsen der hjemme? Hva er mer naturlig, slik verden nå engang er innrettet, enn et brudd i selve kjernen? Hva vil utruste dem bedre, gjøre dem sterkere, smidigere, mer overlevelsesdyktige i dagens samfunn enn å bli gjort til kasteballer i en opprivende skilsmisse?

Artikkelen fortsetter under annonsen

JA, VILLE DET IKKE være en større forbrytelse om man ikke gjorde det? Ville ikke det være en større løgn, et større overgrep, om vi innbilte dem at det er slik det er, at det er slik det er meningen at det skal være, at det er slik mennesker er ment å eksistere: to og to, til sine dagers ende? Hvorfor lære sine barn at det er slik det skal være, når det ikke er slik det er? Hvorfor leve sammen i troskap når den dagen før eller siden kommer da det smeller, da det raser sammen foran øynene på dem? Hvorfor skal barna våre vokse opp med dette bildet av ekteskapet og familien, bare for siden å slippes ut i verden for å oppdage at det ikke stemmer, at bildet var falskt, at det likevel ikke er noen som lever på denne måten, at alle bare later som de gjør det, mens de i virkeligheten gjør noe annet, at alt bare er et spill for galleriet, en avstivning av kulisser, kulisser ingen lenger tror på, men som nesten alle likevel insisterer på skal stå, at ekteskapet, som de har fått innprentet fra barnsben av er hellig, i virkeligheten er det mest uhellige av alt, at familiebåndene, som de er blitt fortalt er ubrytelige, kan brytes så lett som bare det, at hus og hjem, som de har trodd har omgitt dem og beskyttet dem, bare er noen tomme skoesker med hull skåret ut til dører og vinduer?

Er ikke dette den mest reale lærdommen man som far eller mor kan gi dem, å forlate dem, å svikte dem, stikke av fra dem en sein vårkveld, ta med seg tingene sine og forsvinne, snike seg vekk fra moren deres og inn i favnen på en ny kvinne, eller fra faren deres og inn i armene på en ny og enda mer ufyselig type? Hvordan ellers gi sine barn en leksjon i kjærlighetens vesen uten å frata dem ethvert håp, enhver drøm, men også uten å lyve for dem om det livet som venter, gi dem et forfalsket bilde, en rosenrød versjon?

EN VEGG I SKOESKEN faller ut. Plutselig ligger verden der, rett foran øynene på dem, i hele sin velde. Plutselig ser de virkeligheten for hva den er, et urolig og lunefullt og farlig sted der ingen kan være sikre på noe, der ingen fullt ut kan ha tillit til verken den ene eller den andre, der man alltid må holde litt tilbake, alltid bevare en viss distanse, et glimt av forstand, aldri slippe den ekle lille gnomen av syne, han som forteller en, som minner en på, at husk: du kan aldri vite, du skal aldri føle deg for trygg, du kan aldri være helt sikker på at det som er her nå, vil være her i morgen også, at det som er slik i dag, vil være likedan om ei uke. Man viser dem gnomen, det er hva man gjør når man skiller seg. Man viser dem denne gnomen. Nei, bedre: Man blir gnomen. Man tar på seg rollen som gnom for sine barn. Man ofrer seg for deres skyld. Man svikter dem og unngår dermed å bedra dem.

Uansett: mening bør man i det hele tatt unngå. Mening er for prester og pøbler. Oppfunnet i den hensikt å villede oss, lure oss til å tro at det ennå er noe som gjenstår, noe som er skjult for oss, noe vi ikke har funnet, og derigjennom å gi oss dårlig samvittighet all den tid vi ikke er fullt sysselsatte med letingen. Ga alle mennesker opp å lete etter en mening med tilværelsen, hadde man jo plutselig en livsfarlig befolkning å hanskes med, en befolkning som ville gjennomskue alt. Altså gjelder det å holde folk beskjeftiget: lån, bil, jobb, hus, barn, sport, kunst, kulturelle interesser, politisk engasjement, økonomiske bekymringer, og sist, men ikke minst, ekteskap.

ENSOMHET ROMMER en mulig frihet fra dette veldige meningstrykket. Å erkjenne og akseptere sin ensomhet, selv i selskap med sine aller nærmeste, selv i sine minst alenegående stunder, er en første avlastning og et skritt i riktig retning, den som i beste fall leder fram til en forsoning med et, sagt enkelt, meningsløst liv. Som ikke er noe lykkelig liv, det sier seg selv, men et bedre liv i alle fall enn det som har lykken som sitt forventede resultat og dermed ulykkeligheten som sitt uunngåelige.

Samtidig har ensomhet kanskje aldri stått så lavt i kurs som den gjør i vår tid. Å være ensom er forbundet med skam, ergo noe man gjør hva man kan for å unngå, eller, om den ikke er til å unngå, gjør hva man kan for å skjule. Folk ofrer armer og ben for et liv i travelhet, eller for muligheten til å kunne gi inntrykk av et liv i travelhet: bundet på hender og føtter, ser man for seg, oppnår man sin etterlengtede anerkjennelse, tildeles man en plass i fellesskapet, innsettes man i en større sammenheng, begunstiget derav, som en følge, med en verdi, med en høyere grad av mening. Det sosiale nettverket er vår tids subtile diktatur, et det er blitt så om å gjøre å være del av at angsten for ikke å være det har spredt seg som en sykdom. Sykdommen skyldes idealiseringen av høyfrekvent sosial omgang som primærkilden til et sunt og normalt liv. Det er denne forestillingen om sunnhet som gjør folk syke. Omgitt av venner og venners venner og venners venners venner gjennomsyres man av en smerte det ikke finnes lindring for, fordi rundt en er størrelsen på det sosiale nettverket svaret på alle spørsmål. Som om det er blitt skapt en ny og pervertert form for ensomhet, midt i det febrilske mylderet.

DERSOM MAN OPPSØKTE denne smerten, holdt fast på den og dyrket den i stedet, ville den forsvinne: smerten ved ensomheten er der bare så lenge man prøver å bli kvitt den.

Så folkens: Dere som er gift, skill dere. Dere som ikke er gift, gift dere, og skill dere når det har gått litt tid. Dere som er skilt, gift dere på nytt, og skill dere på nytt, når det har gått litt tid. Dere som er skilt for andre gang, gift dere for tredje, og skill dere for tredje, når det har gått litt tid.

Stig Sæterbakken er forfatter

Teksten er et utdrag fra boksingelen «Ja. Nei. Ja.» (Flamme Forlag, 2009).