Skilles som venner?

Bakkevig-utvalget vil at Kirken skal løsrive seg fra staten. Men ikke helt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KIRKE-STAT-UTVALGET vil at staten skal løsne grepet om Den norske kirke, som vi ofte omtaler som statskirken. Utvalget vil at staten i stedet skal likestille alle tros- og livssynssamfunn og legge til rette for at de alle kan drive sin virksomhet. I et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn kan ikke staten særbehandle et bestemt trossamfunn, men skal gi den samme støtte til lutheranere, katolikker, pinsevenner, humanetikere og muslimer, er holdningen. Kongen, det vil si regjeringen, skal ikke lenger bestemme statens religion. Forslagene vil kreve omfattende endringer i Grunnloven.

HVA VIL disse forslagene bety for meg, det døpte, men passive medlemmet av statskirken? Ikke mye. Jeg vil fortsatt børste snøen av min vinterfrakk og ta av meg lua idet jeg leter etter en plass i kirken julaften. Jeg vil høre en av soknets prester lese det samme juleevangeliet og gi meg de samme tankene med på veien til ribba. Jeg vil hilse på gamle kjente og tenke at de, som jeg, nok ikke er spesielt travle kirkegjengere, men lar seg kalle dit av vane og tradisjon. Vi vil som før fomle forlegent med papirkopien med julesangene og lure på om vi skal synge med, eller bare sitte med en verdig, andektig mine for ikke å virke altfor hyklerske. Men vil jeg merke statens fravær? Sannsynligvis ikke. Har jeg egentlig merket statens nærvær? Ikke annet enn at jeg vet at disse velmenende kvinner og menn på prekestolen lever av en nokså skrinn regulativlønn.

SELV OM utvalget foreslår en «ny ordning» i forholdet mellom Kirken og staten, blir det meste som før, fra et brukersynspunkt. Bygningene står der, noen av dem nesten tusen år gamle. Menigheten vil fortsatt bestå av alle døpte i prestegjeldet. Prestene vil følge sitt kirkeår og sine ritualer, de vil døpe barn, drive sine konfirmasjonsforberedelser, vie gifteferdige og gravlegge døde.

For å sikre at Kirken fortsetter å være både «hellig» og «alminnelig», vil utvalget øke Kirkens indre demokrati. Et flertall vil innføre direkte valg på bispedømmeråd og kirkemøte. I dag er valgdeltakelsen til menighetsrådene svært lav. De representerer derfor et snevert utvalg av menighetenes medlemmer, og de aktive kristne har uforholdsmessig stor makt over «folkekirkens» indre liv. Dette forsterker trolig Kirkens konservative holdninger. For mange venstreorienterte vil større valgdeltakelse og bredere engasjement være en forutsetning for å la staten slippe styringen. Og trolig vil selv de mest antiklerikale kulturradikalere kunne la seg mobilisere for å motvirke at den konservative soknepresten vil skvise den liberale, teologisk radikale, kvinnelige, lesbiske presten.

Folk flest vil for øvrig bli mer oppmerksomme på hva de betaler for å ha tilgang på de kirkelige seremoniene. Utvalget foreslår en livssynsavgift eller medlemsavgift, som en øremerket del av skatten.

STATSRÅDENE i framtidige regjeringer vil definitivt merke de foreslåtte endringene. Halvparten av dem behøver ikke lenger være medlem av statskirken. Statsrådene vil slippe å krangle om bispeutnevnelser. Det skal skje i Kirkens egen regi. Men politikerne vil få ansvar for å føre en aktivt støttende religionspolitikk som legger forholdene til rette for og likestiller alle tros- og livssynssamfunn og deres virksomhet i Norge. En statsminister fra KrF vil måtte legge forholdene til rette for humanetikere. En statsråd fra Frp vil måtte sørge for at muslimene får utbre sin religion.

BAKKEVIG-UTVALGET vegrer seg for å kalle nyordningen for et «skille» mellom stat og kirke. Utvalget viser til at staten skal gi aktiv støtte til alle tros- og livssynssamfunn og at dette religionspolitiske ansvaret skal grunnlovsfestes. Staten skal støtte Kirkens engasjement for menneskeverd og menneskerettigheter. En egen lov med minimumskrav skal sikre en videreføring av dagens kirke.

MED DETTE har kirkens eget kirke- stat-utvalg sagt sitt. Nå skal politikerne formodentlig sette ned en egen kommisjon som skal tygge på de samme spørsmålene. Kanskje kommer de fram til noenlunde samme resultat i erkjennelsen av at trossamfunnene er de egentlige og bestandige verdikommisjonene. Det vil de bruke ti år på. Kanskje blir det flertall for nyordningen for å sikre en motvekt mot «Big Brother» og «Temptation Island».