Skilsmisse på italiensk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ROMA (Dagbladet): Det er vanskelig å si om det minner mest om en opera eller en formiddags-såpeserie. Bruddet mellom den italienske statsministeren Silvio Berlusconi og hans kone Veronica Lario har alle nødvendige ingredienser for en fargerik forestilling innenfor de fleste sjangrer; sex, maktkamp, sjalusi og sladder. Og over det hele, som en mørkegrå sky, svever spørsmålet om hva slags demokrati man er i ferd med å få i Italia.

Det er ikke nøytralt hvilken fortellerteknikk man velger når skilsmissehistorien formidles. Gårsdagens italienske aviser er destillerte eksempler på hvordan en sak beskrives diametralt motsatt i Italia, avhengig av om man er for eller mot Il Cavaliere, «Ridderen», som Berlusconi gjerne kalles. Berlusconis forsvarere forsøker etter beste evne å tone det hele ned – enten ved å argumentere for at dette er en privat affære som ikke bør diskuteres bredt i mediene, eller ved å la være å omtale saken i det hele tatt. Mediene som er mer Berlusconi-kritiske mener derimot det er åpenbart at det personlige og det politiske i denne saken er skrudd hardt sammen.

I forrige uke fikk altså Veronica Lario nok. Som ved tidligere anledninger er det Berlusconis måte å omgås kvinner på som er tung å svelge for La first lady. Først var det ektemannens måte å plukke politiske medarbeidere på som gjorde henne forbannet. Unge, pene, tv-vennlige jenter lå an til å komme på lista over kandidatene til EU-parlamentsvalget for Berlusconis parti (etter å ha gått et raskt innføringskurs i politikk). Velgerne er nemlig lei av usjarmerende kandidater som lukter vondt, og ikke vet hvordan de skal kle seg, som Silvio sa. Veronica Lario fikk utsagnene i vrangstrupen, men den avgjørende, bitre slurken kom da Noemi, ei blond jente fra Napoli, i forrige uke fikk selveste statsministeren på besøk da hun fylte atten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pressen ble litt overrasket da de intervjuet henne, og hun omtalte Berlusconi med kjælenavn for «pappa». Enkelte spekulerte stillferdig i om det kunne være en hemmelig datter som fikk så fint gullkjede i presang. Berlusconi gjorde sitt for å pumpe friskt blod til mistanken da han først fortalte at det simpelthen dreide seg om en høflighetsvisitt til datteren av én som tidligere jobbet for hans politiske mentor – men deretter måtte innrømme at dét ikke var sant.

Veronica Lario lanserte sin teori om hva slags forhold dette dreier seg om på søndag, når hun fortalte hvorfor hun vil be om skilsmisse: «Jeg kan ikke være gift med en mann som har forhold til mindreårige piker.»

Berlusconi mener det er vrøvl, ondsinnede spekulasjoner som hans motstandere har fått kona til å tro på. På samme vis mener han det er tull at han utnevner unge, pene jenter til politiske verv fordi de er unge og pene – mange av dem har solid utdanning, forsikrer han.

Aviser som eies av Berlusconis medieimperium har kjørt hardt mot Veronica Lario. «Alle har et ansvar for sin egen skjebne», skrev avisa Il Giornale i går: «La signora Veronica visste hva hun gjorde i 1980, da hun lot seg kurtisere av en romantisk jegertype, en som er som en vulkan!» Og videre: «Man blir ikke sammen med Berlusconi hvis man har tenkt å gjøre ham til en tøffelhelt!»

Her finner man kanskje nøkkelen til at ikke hele Italia blir provosert og oppgitt over Berlusconis måte å omgås kvinner på. Den solbrune forføreren som lykkes – både seksuelt og politisk – er en man kan beundre. Der noen ser en gammel gris, ser andre en kul gammel mann som sannelig ikke har tenkt å legge inn årene ennå.

Men tv-jentene og Noemi fra Napoli har en ting felles, ifølge Veronica Lario: «De er jomfruer som ofrer seg til dragen for å oppnå suksess». Og de er symboler på et land som har mistet fokuset på hvilke verdier som er viktige, og som stadig gir seg hen til Berlusconi, i håp om å få noe igjen for det.

Den analysen følger Berlusconis kritikere mer enn gjerne opp. For dette handler om Silvio Berlusconis problematiske kvinnesyn, men også om hans syn på demokratiet. Den mest bekymringsfulle forestillingen i Italia i år var dermed kanskje ikke den som er vist denne uka, men den som utspilte seg i slutten av mars i år, på stiftelseskongressen for det nye storpartiet Frihetens parti (hvori opptatt det postfascistiske partiet Alleanza Nazionale.) Her mente mange å se tendenser til en eneveldig stil. Det som ble beskrevet mer som en seremoni enn en kongress, var preget av retorikk om folket som må stå bak sin fyrste, og at han må få frihet til å gjøre akkurat som han vil når han først er valgt. Alt til tonene av partihymnen «Heldigvis finnes Silvio».

Riktignok er det ikke bare god stemning innad i den nye politiske storfamilien Berlusconi nå leder – høyresidens kronprins Gianfranco Fini har vært sterkt kritisk både til showjente-faktoren og til andre av statsministerens påfunn. Likevel: Berlusconi er mektigere enn noensinne med sitt nye parti, og han scorer også høyest i verden når politiske lederes popularitet måles – skal vi tro hans egne meningsmålinger.

Opposisjonen, derimot sliter tungt med å finne ut hvordan de skal snakke til velgerne.

For dem kan det bli interessant å se om det får videre konsekvenser at Veronica Lario nå har satt ned foten og bedt om skilsmisse. En mulig lærdom av det som har hendt, gjelder for ekteskap, men kanskje særlig i forholdet mellom velgere og statsminister: Selv om man ble blendet av sjarm og pågangsmot i begynnelsen av forholdet, er det lov å ombestemme seg.