Skitt fiske

Norske fiskere eter hverandre opp. Akkurat som torsken de skal fange.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TROMSØ (Dagbladet): Fabrikktråleren fra Sunnmøre dumpet 264 tonn fisk på havet etter å ha rast gjennom torskefeltene ved Vesterålen, i det samme området hvor fiskeriministeren nå sender tusenvis av kystfiskere på land for å «hindre overfiske». Det glupske rovfisket er ikke noe engangstilfelle, men denne gangen får episoden sterk symbolsk kraft på grunn av den voksende bitterheten og fiendskapet mellom norske fiskere.

DET SKYLDES at den frie adgangen til havet er historie og det avgjørende slaget om eiendomsretten til de norske fiskeressursene er i gang. Det er store penger det dreier seg om. De norske kvotene har en førstehåndsverdi på minst 60 milliarder kroner, før en eneste fisk er tatt opp av havet og solgt. Forskere ved Norges Fiskerihøgskole mener at privatiseringen av norsk fisk har pågått i det stille de siste 15 åra. De samme forskerne utelukker ikke at et fåtall redere og aksjeselskaper om noen år kan ha kontroll over all fisken i Norge. For 15 år siden trodde ingen det kunne skje på Island. Som i Norge var det staten som eide og fordelte kvotene. Men islendingene kastet gamle fiskeripolitiske mål på båten sammen med bosettingsmønsteret. Kjøp og salg av kvoter i stor stil endte med at en håndfull familier i dag styrer de islandske fiskeriene fra luksusleiligheter på den spanske solkysten. Den tvilsomme samfunnsnytten for islandske lokalsamfunn er beskrevet i filmen «Havet» av Baltasar Kormakur, mannen bak den mer kjente «101 Reykjavik».

PÅ ISLAND ga myndighetene noen få redere eksklusive rettigheter på bekostning av andre. Også i Norge har Fiskarlags-rederne nådd fram med sitt budskap overfor Fiskeridepartementet: At det ikke er måten det fiskes på som er problemet, men at for mange fiskere må dele på den samme fisken. Derfor må Stortinget nå ta stilling til Svein Ludvigsens forslag om store endringer i den norske fiskeflåten. Fiskeriministeren vil satse på moderne fangstmaskiner og samle flere kvoter på færre hender. Logikken er like enkel som den er brutal: Med knapphet på ressurser kan mange som har investert tungt i kostbare båter bare betjene renter og avdrag ved å sluke fangstrettighetene til naboen med en litt mindre båt. Kannibalismen minner om dramaet som foregår under havoverflata, der stortorsken eter mindre artsfrender når det er lite mat i havet.

NÅ FINNES DET bare 14000 heltidsfiskere og 4700 deltidsfiskere i Norge. Forskerne mener derfor at det klassiske norske garnfisket vil forsvinne. Det har vist seg å være et både tilpasningsdyktig, ressursvennlig og lite kostnadskrevende fiske, der ny teknologi raskt tjenes inn. Båtene under 15 meter er stort sett gjeldfrie og livsnerven i mange små fiskevær langs kysten. Men Fiskeridepartementet har bestemt seg for å berge gjeldstyngede fiskere som i strid med all fornuft har kjøpt nye båter til flere titalls millioner kroner, selv om det er mindre fisk å hente opp av havet. Framtidas fiskebåter vil i større grad være frikoplet fra det enkelte lokalsamfunn og øke sin aksjonsradius. Internasjonalt handelsregelverk vil bidra til at de kan levere fisken hvor som helst og der de får best betalt, mens Gamvik og Gryllefjord kan få beholde sine fritidsboliger og verdiløse infrastruktur.

TORSKEN ER «utenfor sikre biologiske grenser» etter flere års hard beskatning på småfisk i oppvekstområdene i Barentshavet. De enorme mengdene gytetorsk under årets lofotfiske gir falske forhåpninger. Nå venter mange magre år. Det er med andre ord ikke kronekursen eller globaliseringen, men dårlig ressursforvaltning, som er hovedgrunnen til at torskefisket i dag drives uten fortjeneste. Myndighetenes svar er å overlate fiskeriforvaltningen til en gruppe næringsinteresser. Storfiskerne sitter ved bordet når kvotene fastsettes. Etterpå blir Fiskarlagets kvotefordeling iverksatt til punkt og prikke av Fiskeridepartementet. Dermed har det langsiktige perspektivet blitt borte. Det er vanskelig å finne noen annen forklaring på at trålere med filetfabrikk om bord kan fortsette å sope opp yngel i trålen og spyle den på havet etterpå. I fjordene nordpå heter monsterredskapet snurrevad, en kystbåt kan ta utrolige 50000 kilo fisk i ett og samme kast. Den kortsiktige grådigheten er den sikreste veien til å desimere bestanden og utrydde det en gang så rike torskefisket i Norge. Det hjelper ikke å eie torsken når den er forsvunnet.