Skjebneuke i Bygde-Norge

I uka som gikk skjedde det noe med Nesodden, bygda med utsikt til seg selv, Postgirobygget, Holmenkollen og Fornebu - i den rekkefølgen. Men om dyden røyk eller ble påsydd, er ikke helt klart.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NESODDEN LIGGER tjuetre minutters ferjereise sør for Oslo sentrum (11 minutter hvis du reiser på en hverdagskveld når ruta befordres med hurtigbåt). Vittige tunger har sagt at bygda er redningen for dem som ønsker å flykte fra storbyen, men ikke helt våger, og ganske mange av bygdas 15500 innbyggere kan skrive under på det. Den korte båtreisen fra Aker Brygges hyperurbanitet til den guds-, om ikke bussforlatte Nesoddtangen Brygge, er en reise fra hektisk by til tilbakelent land, men i forrige uke var ikke alt bare gøy på landet. Mandag gikk nesoddingene til urnene for å stemme ja eller nei til et forslag om utbygging av Nesoddens nordspiss, og torsdag åpnet Vinmonopolet.

På Nesodden er slikt for en skjebneuke å regne. Mer globalisert er verden ennå ikke.

SIDEN TIDENES seine formiddag har spissen av Nesoddtangen ligget der som en våt drøm for gründere og entreprenører av alskens kram og kaliber. Området er et av Oslofjordens aller mest attraktive, og deri ligger problemet: Hva skal det brukes til? Buss- og båtterminal med parkeringsløsning er uunngåelig, men hva mer? Snasne høyprisboliger med kveldssol og adgang salt sjø? Kulturhus? Strand og park med glade barn og harmoniske voksne med piknikkurven full av førsteklasses samfunnsånd? Kino, kjøpesenter, curlingbane?

Slikt, samt en diskutabel lokalpolitisk håndtering av materien, blir det debatt og til sist folkeavstemning av. Mandag stemte 2898 nesoddinger for et konkret forslag om utbygging, men 3793 stemte mot. Arbeiderpartiet med ordføreren i spissen var nok en gang blant taperne, og kunne notere seg for enda en fulltreffer i egen fot.

NÅ SKRINLEGGES byggeplanene, og hva som videre skal skje med Oslofjordens uslepne ametyst, er uklart. Likevel er ikke alt som før. Nesoddtangen Brygge er satt ettertrykkelig på kartet, for ikke å si vinkartet, for når debatten nå skal fortsette over rødvinsglassene i de tusen eneboliger (frittliggende, kjede og rekke), kommer vinen fra bygdas splitter nye selvbetjeningspol, og ikke lenger fra Ski, Drøbak eller Oslo. Godt kamuflert mellom Rimi og folkebiblioteket åpnet AS Vinmonopolet sin 157. butikk torsdag, på et sted der selv navnet lyder som et alkoholpolitisk tiltak: Skoklefall. Kan du uttale det, er du edru nok til å handle der.

PÅ NESODDEN har debatten om Polets velsignelser og forbannelser vært et blaff i forhold til stormen om bryggeutbyggingen. Sansen for stetteglassets gleder later til å være mer tverrpolitisk enn det meste, og det er dessuten langt fra slik at det nå er fenomenet «alkoholholdige drikker» som introduseres i et promillefritt samfunn. Selv på Nesodden har mange visst at slikt finnes, og bruk av øl skal ha forekommet. Muligens vil alkoholforskere - det bor flere av dem i bygda - kunne dokumentere at det nye Polet vil stimulere de Onde krefter som slumrer i oss alle og dermed også i samfunnet nord for Frogn, men de fleste drikker likevel sin rødvin i selektiv tro på at den iallfall må være godt for noe, om ikke akkurat lever og lommebok, og oppfører seg stort sett som folk.

SELV HADDE jeg sett fram til en polåpning med feite åpningstilbud - TA TRE CANEPA, BETAL FOR TO, eller BARE I DAG: ALDERSGRENSE 16 ÅR - men slik ble det ikke. Festen begrenset seg til en utkledd ekspeditør som sang Bellman, og gamle Carl Michaels tekster er vel omtrent så langt AS Vinmonopolet kan gå i å reklamere for alkohol uten å få bråk med øvrigheta. Skamløst tok jeg meg inn blant reolene i et butikklokale som viste seg å være om lag en million ganger så lekkert som det nest fineste på halvøya, og ble grepet av en merkelig følelse av ikke lenger å være på søvnige, snodige, lille Nesodden. Plutselig var det som å være i en slags blanding av taxfreesjappe og et udefinert utland - jeg tror jeg må kunne kalle det en «utenfor-Nesodden»-opplevelse. Den satt i lenge etter at jeg hadde betalt for mine beskjedne italienere og forlatt åstedet, og jeg er spent på om den vil inntreffe neste gang jeg stikker innom.

ER DET DA mulig å trekke noen felles konklusjon av disse to skjellsettende begivenhetene i et lokalsamfunns liv? Har nesoddinger med stemmeseddel i én hånd vernet sitt reservat mot «utviklingen», men med opptrekker i den andre ønsket den velkommen? Balanse på kort eller lang sikt? Forandring til det bedre eller verre?

Det er ikke godt å si. Men det er fint å ha noe å tenke på eller prate om, der i solskinnet på akterdekket av en langsom ferjetur mellom to virkeligheter.