Skjør enighet i Annapolis

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De måtte bli enige om noe i Annapolis. Det ble møteplanen, men selv det er en skjør enighet. Palestinernes sjefforhandler Saab Eerekat jublet over å ha fått en komité. Det har en tragisk side at en komité kan utløse jubel når det er et land man egentlig vil ha.

Det hvite hus står ikke samlet bak det nye amerikanske initiativet som drives av utenriksminister Condoleezza Rice og hennes diplomater i Utenriksdepartementet. Uttalelsene fra sikkerhetsrådgiver Stephen Hadley om at USA ikke skal være en pådriver i forhandlingene, og presidentens egne ord om at USA bare skal være en «tilrettelegger», signaliserer at Bush vil holde en viss avstand.

Dermed blir det Condoleezza Rice som investerer all sin personlige prestisje i at det som nå er satt i gang, skal lykkes. Hennes styrke ligger i at hun har presidentens øre, inntil videre. I sin avslutningstale sa hun at «fiasko er ikke et alternativ». Det er store ord når målet er fred og en ny stat, og når hennes partnere er de svakeste lederne både israelere og palestinere noen gang har hatt.

Det er også store ord når det var Rice selv, da hun var nasjonal sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus, som torpederte det forrige amerikanske forslaget om fredsprosess. Da var Colin Powell utenriksminister, og han hadde ikke presidentens øre.

President George Bush har flyttet USA så langt over til den israelske siden i denne konflikten at det skinn av nøytralitet USAs representanter tidligere hadde, for lengst er borte. Årsaken til at Det hvite hus motvillig har åpnet for en ny fredsprosess etter sju passive år, er frykten for Irans økende innflytelse i Midtøsten. Iran er Irak-krigens store vinner, og Teherans radikalisering av unge muslimer og allianse med Hizbollah og kontakter til Hamas, sender sjokkbølger gjennom sjeikenes palasser og langt inn bunkersen til selveste visepresident Dick Cheney.