Skjør fred i Kosovo

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Da president Slobodan Milosevic sto fram på TV, erklærte han at faren for NATO-bombing nå var avverget. Underforstått at han, på sitt folks vegne og i kamp mot en overlegen styrke, nok en gang hadde halt en seier i land. Men folket i Beograd verken jublet eller danset i gatene i går. De vet altfor godt at i Serbia har sannheten særlige vilkår. De har så liten tiltro til sine politiske ledere at de ikke uten videre godtar meldinger fra presidentpalasset.
  • Med sine overgrep mot kosovoalbanerne sto Milosevic selvforskyldt med ryggen mot veggen og ble til slutt tvunget til innrømmelser av NATOs våpenmakt. Han var taperen og ikke vinneren. Det ante nok folket i den serbiske hovedstaden i går, selv om de ikke visste det helt ut. Milosevic selv, og mediene han kontrollerer, har gitt dem en forvrengt framstilling av tvekampen med NATO, gjennomsyret av selvforherligende propaganda.
  • Milosevic har ført sitt folk inn i tre kriger, tapt alle og påført serberne store lidelser. Han har underskrevet avtaler med den ene handa og gitt ordre om drap og etnisk rensing med den andre. Han er trolig den politikeren i Europa akkurat nå som har minst troverdighet. Derfor står NATOs ultimatum om bruk av våpenmakt fast. Avtalen og gjennombruddet i går tilhører USA og NATO, ikke Milosevic, og den skal settes ut i livet med nye trusler om våpenbruk mot serberne. Situasjonen er forståelig, og trolig helt uunngåelig, men neppe den beste når man skal gjennomføre en avtale og få den til å vare.
  • Det gjenstår å se om Milosevic vil samarbeide med de internasjonale kontrollørene i Kosovo. Det gjenstår å se om flyktningene der kan vende tilbake til sine nedbrente hus, til et nytt liv fritt for frykt for serbisk politi. Og, ikke minst, det gjenstår å se om Milosevic gir kosovoalbanerne tilbake det selvstyret og den friheten han selv tok fra dem for ikke så mange år siden.
  • Hvis dette oppfylles, og kosovoalbanerne en gang i nær framtid kan danse og juble i gatene i Pristina, så får kanskje også Milosevic tilbake et snev av troverdighet.