Skjult fattigdom skyter fart

Norge - så velstående at landet ovenfra arter seg som en fest: Millionærene blir flere, fallskjermene større, topplønningene høyere, kjøpekraften bedre. Samtidig med høykonjunkturen: Nedenfra skimtes konturene av en ny type fattigdom. Linda Leine (26) ser den i hvitøyet: Kommunen har gitt henne sparken og tilbudt uføretrygd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Festens tapere kan leses ut av den dramatiske økningen av trygdede i andre halvdel av 90-tallet.

Fra 1993 til i dag har vi fått over 50000 flere nordmenn på uføretrygd, langtidssykemelding og medisinsk rehabilitering.

Prognosene for uføretrygd viser at utviklingen ikke stanser - i den såkalte arbeidslinjas epoke. Tvert imot skyter den fart: Ved utgangen av 1998 vil 258600 være uføretrygdet, nesten 13000 flere enn ett år tidligere.

- Økte forskjeller

Hva sier disse tallene om Velferds-Norge?

Er de et uttrykk for økt fattigdom og større forskjeller mellom fattig og rik?

Spør du forsker Ivar Brevik ved Institutt for by og regionsforskning, er svaret ja.

Den nye horden av trygdede er historien om de nyfattige - menneskene Velferds-Norge ikke har bruk for.

- At antall trygdede har økt dramatisk på 90-tallet, og fortsetter å øke, er sterkt med tanke på at det er høykonjunktur i landet: Trygding skaper nyfattigdom, sier forskeren til Dagbladet.

Hvem er fattig?

Landets regjering kan ikke svare på hvor mange borgere i Norge som lever under fattigdomsgrensen. Statistisk sentralbyrå er også svar skyldig. Får de kniven på strupen, kan de komme til å svare at de fattige økte fra 6,6 prosent av befolkningen i 1986 til 7,3 prosent i 1995. Tallet betegner bare en gruppe som har lav inntekt: Er du enslig og tjener mindre enn 79000 kroner etter skatt, eller lever i en familie på fire som tjener mindre enn 158000 kroner, regnes du som fattig. Den snevreste definisjonen sier at bare 1,4 prosent av befolkningen er «kronisk fattig». De har ligget under «fattigdomsinntekten» i åtte år i strekk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

År er gått siden Gro Harlem Brundtland måtte forsvare seg mot dokumentasjonen på at forskjellene på fattig og rik hadde økt under hennes regjering. Ennå har ikke politikere og forskere klart å bli enige om hva det vil si å være fattig i industrilandet Norge.

Nyfattigdom

Forskeren Ivar Brevik sitter for tida i et EU-panel som debatterer industrilandenes moderne fattigdom: Nyfattigdommen, som han anslår rammer 10- 15 prosent an den norske befolkningen. Kort fortalt:

Å være fattig i dag er ikke å mangle det som rike folk har, men å mangle det som vanlige folk har: arbeid, bolig, utdanning, venner, sosialt liv, mulighet til å dra på kafé, reise.

Linda Leine (26) kan fortelle litt om det. I sommer satt hun og strigrein sammen med kolleger på Ringsaker bo- og aktivitetssenter. Etter å ha arbeidet i sju år på kjøkkenet på tiltak og attføring, fikk hun sparken. Tremånederskontrakter hadde de råd til å la henne gå på. Men å ansette henne?

I stedet foreslo kommunen at «Linda søker om en uførepensjon og at hun eventuelt jobber noe i tillegg», som det så kjekt og greit står i møteprotokollen.

Linda er ikke ufør. Hun lå etter på skolen, og ble aldri hentet inn igjen. Av mangel på fullført grunnskole endte hun på en videregående skole hvor flertallet var psykisk utviklingshemmede. Deretter fikk hun kjøkkenjobben som en kommunal tiltaksordning. Kollegene gir henne de beste skussmål. I flere år har hun og foreldrene fått hint om at jobben etter hvert kunne bli fast.

Til slutt trodde de det. Til møtet i sommer.

- Da knakk jeg helt sammen. Så bare mørkt på livet. Ønsket ikke lenger å være til. Deres eneste tilbud var at jeg skulle søke om uføretrygd. Men det er jo ikke noe galt med meg. På kjøkkenet sier de at jeg er blitt like rask som de andre. Jeg orker ikke tanken på å sitte hjemme hele dagen og ta imot penger. Jeg er selskapssjuk også. Å sitte aleine hele tida vil ødelegge meg... og familien, sier Linda, og ser bort på mor og far, støttespillere gjennom alle år.

Lindas bønn er å få beholde arbeidet, som for henne er ensbetydende med å få delta i samfunnet. Ensbetydende med å få leve et sosialt liv. Hun ønsker ikke å bli en del av den økende massen unge på trygd. Over 3000 nordmenn i alderen 16 til 24 år har trygd som hovedinntektskilde.

Trygdes motvillig

Per 1. november har 2860 nordmenn meldt fra til Landsforeningen rettferd for taperne at de er blitt uføretrygdet mot sin vilje. Det er nesten en dobling fra januar i år.

Linda ønsker ikke å bli en del av disse tallene heller.

Minst av alt hadde hun planlagt å falle inn under sekkebetegnelsen nyfattig . Hennes sterke ønske er å fortsette å arbeide på kjøkkenet ved gamlehjemmet på Moelv.
Velferds-Norge har andre planer for henne.