Skole for alle penga

Det ser nesten ut som en konspirasjon, men det er nok helst desperasjon når «alle» nå kaster seg inn i skoledebatten, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Først kom PIRLS-undersøkelsen om norske skoleelevers middelmådige leseferdigheter. Så kom PISA-undersøkelsen som bekreftet at kunnskapene er skrale også i matematikk og naturfag. Elevene i verdens rikeste land viste seg å prestere på linje med elever i land vi ikke liker å sammenlikne oss med. Like etter vedtok styret i Kommunenes Sentralforbund en utdanningspolitisk plan for å bistå kommunene (de som eier og finansierer skolene) med å styrke kvaliteten i skolen. Så kom undersøkelsen fra Norsk matematikkråd som viste at de som studerer matematikkrevende emner har jevnt synkende kunnskaper, fordi grunnlagskompetansen fra grunnskole og videregående er for svak. Samtidig understreket Jens Stoltenberg på sin siste pressekonferanse før jul at regjeringen vil satse på å øke kvaliteten i skolen.

Etter dette har debatten gått livlig ved diverse julemiddager i de norske hjem, slik at folket var fullt ut i stand til å nikke bekreftende da statsministeren i sin tale første nyttårsdag gjentok behovet for å øke kvaliteten i skolen.

Som om ikke dette var nok vet vi at når året braker løs for alvor, med den store årlige NHO-konferansen førstkommende tirsdag, så er overskriften «Kunnskapslandet Norge». Med sedvanlig sans for timing treffer NHO. Godt gjort siden forhåndsplanleggingen til årets konferanse har pågått i lang tid. Og for ikke å miste momentum etter statsministerens nyttårstale, rigget NHO til en pressekonferanse allerede i går, med presentasjon av en svær Synovate-utført undersøkelse av folks interesse for og holdninger til skolespørsmål. På samme pressekonferanse ble det lagt fram en rapport fra Samfunns- og næringslivsforskning (SNF)/Norges Handelshøyskole som går grundig inn på mulige årsaker til tilstanden og hva man kan gjøre med den. Og alle flasketuter peker på læreren. Det er hun som kan redde norsk skole.

Men hvor galt er det egentlig? Det er tydelig at norsk skole ikke var forberedt på denne form for benchmarking som PISA-undersøkelsen er. Bak skolenes lettvegger har det vært relativt stor grad av trivsel, mye uro og lite drill. Det har vært et uttalt mål at «alle skal med» i flere årtier før Ap tok det i bruk som slagord. Men PISA-resultatene og oppmerksomheten rundt dem har bidratt til en allmenn kriseforståelse i befolkningen. Mer enn en tredel (37 prosent) av de spurte mener kvaliteten i norsk skole er dårlig, mens en snau tredel (33 prosent) mener den er god. Størst tilfredshet med kvaliteten er det blant SV-velgere (64 prosent). Men bare 27 prosent av Høyre-velgerne synes skolen er god. Dessuten har de med barn i skolen en mer positiv oppfatning av kvaliteten enn de uten barn i skolen.

Uansett variasjoner, viser Synovate-undersøkelsen at skolen har en utfordring. Det samme gjør SNF-rapporten. Den gir også en kortfattet bakgrunn for hvorfor vi alle er blitt så opptatt av rankinglistene. Kunnskap er blitt stadig viktigere forutsetning for økonomisk vekst. Norges framtid ligger ikke i Nordsjøen, den sitter på skolebenken. Teknologiske nyvinninger og internasjonal samhandel krever økt etterspørsel etter det som blir kalt «kunnskapskapital». Bildet er ikke bare svart. Utdanningsnivået i Norge er høyt i OECD-sammenheng. Derfor er det også et godt tilbud av kvalifisert arbeidskraft. Så noen av reformene har virket etter hensikten. Men: norske 15-åringer ligger nå under gjennomsnittet i OECD-land i nøkkelfag. Spredningen i prestasjonene blant elevene er stor, og større enn i våre naboland. Altfor mange dropper ut av videregående utdanning. Stadig flere havner på trygdeytelser allerede når de er i 30-årene.

Hva bør så gjøres? Først og fremst etterlyser Handelshøyskole-forskerne mer kunnskap om skolen. De anbefaler mer penger til forskning, større åpenhet og innsyn i hvordan skolene gjør jobben sin, for dermed å få et bedre grunnlag til å gjøre forbedringer. Det har man i noen grad lykkes med i Oslo-skolen. Dessuten må lærerne få bedre lønn og tåle litt større lønnsforskjeller. Sist, men ikke minst må lærerutdanningen forbedres, ikke nødvendigvis ved å øke utdanningens lengde, men ved å sikre bedre faglig fordypning.

Men først skal debatten rulle og gå, i alle kanaler og i alle miljøer. Når kvinner og menn i dress benker seg på SAS-hotellet for å diskutere skole og kunnskap, bør lærerleder Helga Hjetland kjenne sin besøkelsestid. Spørsmålet er om lærerne har høy nok status til å bli hørt på NHO-konferansen.