Skolen for deg

Skolen er en av de viktigste felleserfaringer vi har som borgere. Samfunnets grep om undervisning er kanskje den siste skanse til å holde individet på plass innenfor et felles normeringssystem. Men med den nye individualismen og IT er spørsmålet: Kan samfunnet beholde sin kontroll?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den grunnleggende forestilling om kunnskaps- og kompetansetilegnelse er at det skal skje i livets første fase og brukes i seinere faser. Dessuten skal felles standarder sikre at arbeidssøkere kan måles mot hverandre på grunnlag av dokumenterte kunnskaper og ferdigheter. En som har svennebrev i sveising, har vist at han kan få to rørender til å smelte sammen, en som har medisinsk embetseksamen, vet forskjellen på forkjølelse og lungebetennelse.

  • I Norge har skolen vært departementsstyrt. Dette systemet har plassert lærerne og skolebyråkratene i en strategisk posisjon i kunnskapsformidlingen. Spørsmålet er om de kan beholde denne posisjonen. Rett nok heter dagens prioriterte områder i politikken «utdannelse, utdannelse, utdannelse». I USA regner man med at innen fem år vil 60 prosent av alle jobber kreve en kompetanse som bare 20 prosent av befolkningen har nå. Vi står med andre ord foran en ny utdanningseksplosjon.
  • Men i denne situasjonen tar også kunnskapsformidlingen det store spranget inn i den moderne IT-alderen. Den nye teknologien åpner for en individuell tilpasset kunnskapstilegnelse som har vært umulig innen industrisamfunnets undervisningsramme. Dette kan sprenge de gamle undervisningsinstitusjonene og samfunnets grep om læringen, i alle fall på høyere nivå.
  • Da blir det «markedet» som bestemmer hva som er bra og dårlig. I USA er det allerede nå omtrent like stor forskjell i kvalitet på grader og vitnesbyrd mellom de beste og de dårligste universitetene som det er mellom det å ha eller ikke ha en universitetsutdannelse. I Norge presser høgskoler på for å bli universiteter, ikke som et resultat av dokumentert dyktighet i forskning og undervisning, men av distriktspolitiske hensyn. Men systemet kan bli langt mer dramatisk omkalfatret og individualisert. Forskjellene i hva man kan vil da bli enorm. Spørsmålet blir bare: Hvordan dokumentere at man kan noe i det hele tatt?
  • Det finnes argumenter for at det ikke vil skje en slik atomisering. Det kan dukke opp nye strukturer når ny teknologi sprenger de gamle. Det er heller ikke sikkert at arbeidsgivere vil ha ork til å vurdere alle arbeidssøkeres realkompetanse. De vil fortsatt ønske at «noen» tar seg av sertifisering og kompetansemåling. Næringslivet har jo alltid satt bort dette til samfunnet. I Russland derimot forlangte man at utenlandske ingeniører skulle stå under jernbanebrua de hadde bygd når det første toget gikk oppå. Men det blir nok en for tungvint test i framtidssamfunnet.
  • Undervisningsinstitusjonene er allerede i ferd med å tilpasse seg den nye virkeligheten og selger sine kurs som merkevarer. De beste merkene i verden er stadig Berkeley og Harvard. I Norge gjør BI store faglige sprang, mens andre institusjoner holder seminarer om hva de skal gjøre - uten å gjøre det. Det er som når prester er på seminar om sex. De institusjonene som finner ut av dette, får akkreditering - de stiller i første divisjon. De som ikke når dit, må selge flesk uten trikinkontroll.
  • Et av de sterkeste momenter som taler mot atomiseringen i undervisningen er menneskenes ønske om å se sammenhenger. Tre gram Ibsen og en dash Suzanne Brøgger gjør ingen litteraturviter, noen årstall og en håndfull navn gjør ingen historiker selv om det kan gjøre deg til millionær på TV. Folk vil gjerne ha overblikk og mening. Og det får man i godt sammenfelte studier. Læreplaner i en eller annen fasong er nyttig motvekt mot tilfeldigheter i en utdanning som ikke er gjennomtenkt. Den kan nok ha innhold som skreppa Askeladden hadde med da han skulle målbinde prinsessen. Men han greide det fordi han fant sammenheng i opp-plukket. Når vi har et eventyr om ham, er det imidlertid fordi han var enestående.
  • Den nye teknologien vil skape et oppbrudd fra gamle strukturer i undervisning og kunnskapsformidling. Også på dette området skal individet frigjøres fra gamle stengsler. Men også under de nye samfunnsformasjonene trengs det å formidle verdier ut over markedsverdi, f.eks. samfunnsansvar og moral, kort sagt - dannelse. Hvem skal ta seg av det på undervisningens smørbrødliste?