Skolen og foreldrene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en økende tendens til at foreldre klager på skolen og stiller urealistiske krav til lærerne, mener pedagogikkprofessor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Hedmark. Det har han utvilsomt rett i. Foreldre opplever seg i dag i mye større grad som brukere eller kunder i forhold til skolen enn tilfellet var før. Alle vil naturligvis det beste for sine barn og er som foreldre også sine barns «advokater» i forhold til skolen og skolemyndighetene. Foreldrene har høyere utdanning enn før og høyere bevissthet om hvilke rettigheter de og barna har. Derfor stiller de større krav til de instanser som leverer tjenestene. Det er naturlig.

Når professoren reagerer er det fordi det samtidig sniker seg inn en ansvarsfraskrivelse fra mange kravstore foreldres side. Det er tilfellet når skolen og læreren får skylda for at deres barn ikke får de beste karakterene. Da overser foreldrene at det foregår et samspill mellom skolen og hjemmet. Læring og prestasjoner påvirkes av forholdene begge steder. Nordahl frykter ifølge NRK Dagsnytt at økte krav og press på lærerne kan svekke rekrutteringen til læreryrket. Det kan han saktens frykte. Det er krevende nok å undervise flokker med barn og ungdom med ulike forutsetninger om man ikke også må håndtere misfornøyde og kravstore foreldre. Spesielt hvis deres krav er urimelige.

Når lederen for Foreldreutvalget i grunnskolen, Loveleen Rihel Brenna, tilsynelatende er uenig med Nordahl, velger vi å oppfatte det som en skinnuenighet. Alle er for et konstruktivt samarbeid mellom hjem og skole. Jo bedre forholdene for dette legges til rette, dess bedre. Men det er noe annet enn et foreldreengasjement som tapper undervisningspersonalet for energi og yrkesglede. Foreldre med sterke synspunkter på lærernes dyktighet bør ta samfunnsansvar, delta i de organer som er opprettet for slikt på den enkelte skole og selv bidra til at resultatene blir best mulig.